Snart slutt på februar. Jeg er inne i min fjerde kreftmåned og fremdeles på utredning. Det er blitt lett med PET, men de finner fremdeles ikke modersvulsten. Onkologene klør seg i forskerhodene sine og kaller meg et okkult kreft-tilfelle.
PET-undersøkelsen viste altså ingen funn i brystområdet, hvor de mener kreften må ha oppstått. Men den ga noe utslag i halsregionen. Så i går var jeg på Ullevål og fikk tatt CT av halsen. Og i dag har jeg vært til øre-nese-halslege på Rikshospitalet. Heller ikke hun fant noe som ”slo umiddelbart mot meg”, som hun sa. Men hun måtte først se litt nærmere på PET-bildene, de hadde hun dessverre ikke fått tilsendt fra Ullevål enda. Så skulle hun ringe meg for evt. celleprøve av halsen.
En PET-scann kan "lyse rødt" på andre reaksjoner i kroppen enn kreft, for eksempel dersom du har infeksjon et sted. Så en PET-respons KAN altså vise seg å være et falskt kreftfunn.
Jeg har hatt en del vondt i halsen de siste månedene. Sårt å svelge, vondt og mindre vondt, i perioder direkte smertefullt og andre ganger, som nå, nesten umerkbart. Av og til også smerter opp mot øret. Måtte i romjula på Legevakta, hvor de tok bakterieprøver med tanke på halsbetennelse. Men ingen streptokokker dukket opp.
Jeg konkluderer at jeg derfor nok kan slå fra meg at jeg har halskreft. Takk og pris for det! Det er så mye greiere å fjerne brystvev enn å begynne å rote rundt i halsen, med tanke på spyttkjertler, strupehode, spiserør og en autostrada av blodårer. De kan ikke fikse opp i en hals like lett som de kan konstruere et nytt bryst, det sier seg selv.
Og hvorfor skulle en kreftcelle fra halsen plutselig spasere rett ned til en armhule, uten først å ha formert seg litt i en av halsens mange lymfeknuter? Det er ulogisk!
Så er jeg tilbake på stedet okkult krefttilfelle.
Jeg vet ikke hva det innebærer av gode eller dårlige odds. Kreftlegene jeg har snakket med hittil sier at ”av og til er det bare sånn”. Og det er da jeg mistenker dem for å være fullstendig i villrede. De aner ikke hvordan de skal behandle meg!
Jeg har googlet okkult kreft (noe jeg ikke bør) men ikke blitt klokere, eller reddere, av informasjonen jeg fant der. Den var like okkult som begrepet.
Så jeg må vel bare ta grep om kreftdiagnosen min sjæl og innse at slik er det fatt med meg:
Jeg er et okkult krefttilfelle! Kanskje har jeg fått en type kreft, som nekter å vise seg for røntgenstråler og radioaktive sporstoffer. "Min kreft" skjuler seg i dagslys og framstår kun i mørket, som et troll eller en vampyr. Eller en krokodille som ligger helt stille under overflaten, og glefser til en dag jeg aner fred og ingen fare og våger meg ned til vannkanten for å drikke.
Hvor kult er det liksom, å ha okkult kreft? Bør jeg oppsøke en eksorsist? Eller gå mye på svartmetall-konserter framover og satse på effekten av katharsis? Som kreftkur? Med ondt skal ondt fordrives?
En bivirkning av venting er at du begynner å tro at du kanskje ikke har kreft likevel. Det er ikke sant. Det har bare vært en makaber spøk, kroppen som har kødda med deg og demonstrert en syk form for humor. Eller et mareritt, som du nettopp har våknet opp av.
Men i dag kjente jeg våren for første gang i år: Dette milde lyset som gir næring til håpet om sol og varme, en oppvåkning med løfter om gode dager .
Og et spesiellt livfullt fuglekvitter, som alltid dukker opp i overgangen til mars.
Om småfuglene er kommet hjem fra Syden eller de har overvintret her, I don’t know.
Jeg har ikke greie på fuglelarter. Jeg vet ikke.
