Kort oppsummering

Dette har skjedd:
Årlig kontroll med mammografi og ultralyd i februar. Røntgenlegen oppdager en bitteliten, svart flekk i venstre bryst. Biopsi tas, venter i 14 dager på svar: Kreftceller oppdaget i vevsprøven.

Flere runder med ultralyd før operasjon. Kul fjernes, sammen med vaktpostlymfeknuten og et par omkringliggende knuter.

Vellykket operasjon, samtale med onkolog 3 uker etter. Flere runder med hvilke cellegiftregimer jeg skal settes på. Det landes på kun 12 x Taxol og Herceptinsprøyter hver 3. uke, pluss 3 uker med stråling. Jeg er veldig glad og lettet over å slippe en runde til med FEC 100, som nå heter EC90, men som uansett er en like jævlig påkjenning.

En knapp uke før første kur med Taxol tas det ct-scanning og ditto av skjelett m.m. 

2 dager etter oppstart med cellegift ringer onkologen og sier at ct-bildene viser en forstørret knute til, ca 9 mm, som de vil undersøke. Ny runde med ultralyd og vevsprøver, det viser seg at det er kreftceller i lymfeknuten. Den sitter omtrent midt i operasjonsarret, hvilket er veldig rart, siden de første lymfeknutene som ble fjernet var helt rene.

Jeg får beskjed av onkologen om å kjøre gjennom de 12 oppsatte kurene med Taxol og Herceptin, og så ta ny ultralyd for å sjekke om kulen har vokst eller krympet underveis. Heldigvis er den blitt mindre, så behandlingen har virket så langt. Men den må opereres ut, sammen med 5-6 av de nærmeste knutene.

Det er alt jeg nå vet om det videre behandlingsforløpet: Det blir operasjon igjen i august, og ny runde med EC 90 etter 6 uker? Onkologen er vag, kan ikke si noe sikkert. Dessuten når jeg ham bare på telefon og det er frustrerende. Imidlertid sier han at det er bra at jeg startet med Herceptin, siden nye studier viser at jo før en kommer i gang med den medisinen, jo bedre er sjansene for overlevelse.

Herregud, det var det ordet han sa i telefonen. Overlevelse. Jeg kan ikke stå alene på en bussholdeplass og snakke med en onkolog om overlevelse, når jeg har kreftceller lurkende rundt i armhulen min!

Jeg har legetime etter kur nr. 10, 17. juli. Da vil jeg ha tydelige svar, ellers blir jeg sprø!

It's back!

Og nå som jeg hadde tenkt å legge ned denne bloggen, så må jeg fortsette å ha den?

7. mars hadde jeg min årlige kreftkontroll. Der ble det oppdaget en mikroskopisk liten mystisk flekk i venstre bryst. Det ble tatt ultralyd og vevsprøve på stedet. Så 14 dager med venting. Jeg håpet at det betydde godt nytt, vanligvis tar det en uke å få slike svar. Men nei, i dag kom svaret.

Jeg har fått time til MR 7. mars, og derfra raskt samtale med kirurg om videre behandling.

Jeg er litt utenfor meg selv akkurat nå. Det jeg tenker på er et pussig sammentreff: Sist jeg fikk påvist kreft i høyre bryst, hadde jeg nettopp operert menisken i venstre kne. Denne gangen har jeg tatt en hallux valgus operasjon i høyre tå, like etter får jeg en kreftkul i venstre bryst.

Er det knær og tær som trigger kreften, eller hva?

De gode hjelperne

Det er legene som redder livet ditt, men det er sykepleierne du husker navnet på. Sies det, og dette har jeg erfart selv. For min del er det Kari og Marte. 

Kari, som satte seg ned med meg og fikk overbevist meg om at jeg ville makte å gjennomgå en kreftbehandling. Hun kom og besøkte meg dagen etter operasjonen, for meg helt uventet, og lot meg få snakke ut.
- Det er bare å ringe meg hvis det er noe, sa hun alltid. 

Og Marte med de nydelige brune øynene. Hun så hvor redd jeg var da jeg skulle få min første injeksjon med cellegift, og tilbød meg en vival uten noe mer fuzz. Hun satt hos meg under hele seansen og forklarte hvordan de forskjellige medisinene virket i kroppen min. Og den herlige humoren hennes:
- Jeg elsker mandager og lukten av sprit, sa hun mens hun gned hendene inn med antibac, før hun satte nåla i veneporten. Marte traff alltid på første forsøk. 

Marte og Kari kan virkelig dette med å gi individuell omsorg på en profesjonell måte. Jeg beundrer dem voldsomt og skjønner virkelig ikke at de orker! Jeg mener å huske at jeg spurte dem også, om hvordan de klarte å stå i dette yrket, dag etter dag. Og jeg må ha stilt spørsmålet, for jeg husker helt klart hva de begge svarte, fritt sitert:
- Det er fordi vi blir så inspirert hver gang vi ser styrken som bor i mennesker, når de gjennomgår alvorlig sykdom.

Mange kaller sykepleiere for «engler i hvitt». Men egentlig er de bedre enn som så. Det forventes av engler at de skal gjøre et godt stykke arbeid. Det er deres oppgave. Engler skal ikke hjem til dårlig råd, samlivsproblemer eller trøblete tenåringer. Engler, så vidt jeg vet, har heller ikke en stressende jobbsituasjon. Mennesker, derimot, har ofte det – og særlig sykepleiere. For et menneske er det derfor en større bragd å gjøre godt, enn det er for en engel.

Så skål og all ære til Kari og Marte og alle dere andre sykepleiere i dag! Dere fortjener en million kroner, minst!

Post-kreft-kontroll

En stund siden siste innlegg. Det har sin enkle forklaring. Jeg har lagt kreften bak meg, rett og slett. Jeg har villet se framover og har ikke hatt noe lyst til å tenke mer på sykdom, eller fortid i så måte . Men de siste ukene har den dukket opp igjen. Ikke kreften altså, men fokuset på den. I dag hadde jeg min årlige kontroll.

Det gikk bra! Eller det vil si; det ble litt av en thriller!

En ting er jo å få puppene klemt mellom to glassplater, mens resten  av kroppen blir modellert i særs ukurante  stillinger av en radiograf med kalde hender, det vet jo alle de som har prøvd. Uansett hvor hyggelige de er. Radiografene altså.

Deretter måtte jeg vente i nesten tre kvarter,  for så å bli kalt inn for et nytt bilde. Vertikalt denne gangen. Etter 10 minutter får jeg beskjed om at ultralyd er påkrevet. Jeg makter ikke spørre om hvorfor. Sier bare ”OK”, som om det liksom skulle være det, og tusler etter noen meter nedover gangen, til der hvor de foretar ultralyd.

Ultralydrommet kjenner jeg fra  før.  Det er et lite tusmørkt  rom uten vinduer, med  en benk midt på gulvet. Øvrig møblement: monitor og diverse sykehusgreier  i kirurgisk stål. Jeg kler av meg på overkroppen for tredje gang på en time og legger meg på benken. Stirrer opp i det hvite, lave taket som er gjennomboret av små hull. Pustehull tenker jeg, mens jeg prøver å sette ord på hva jeg føler nå. En tung fornemmelse i magen, ispedd korte ilinger av angst. Panikk? Ikke ennå. Jeg trykker det hele ned og fokuserer på pustehullene.

Radiologen bruker lang tid på å undersøke det  høyre brystet mitt; det med lærhud og innvendig sår spreng, selv om det er helt følelsesløst. Strålingen sørget for det. Han sier ingenting mens scanneren glir over brysthuden, millimeter for millimeter. Og jeg spør ikke. Vil verken forstyrre ham i arbeidet eller høre om eventuelle mistenkelige funn.

 
Langt om lenge sier han endelig, at det ser greit ut. Han vil bare sjekke bildene en gang til og forlater rommet. Så kommer han inn igjen, nå med en kollega på slep.
- Vi skal bare dobbeltsjekke, forsikrer han.
I magen min, eller er det i hodet mitt? parrer angst seg med panikk, og jeg vil ikke ha noe av det! Kollegaen går opp samme løypene på brystet mitt. Jeg kaster et blikk på henne og angrer: hun ser bekymret ut. Eller er hun bare konsentrert? Jeg vet da faen, jeg kjenner ikke mennesket og kan ikke tolke ansiktsuttrykkene hennes. Jeg vrir hodet, ser konsekvent ut til siden. Prøver å ikke tenke på cellegift.

- Vel, dette ser bra ut, sier hun. - Du kan kle på deg nå.
Den første radiologen har forlatt rommet. Jeg spør om de har ”sett noe de lurte på”.   

- Neida, svarer damen, hun møter blikket mitt og smiler nå. - Det er bare det at den første som undersøkte deg er ganske nyansatt, og han ville bare få bekreftet av en mer erfaren at bildene han tok stemmer.

Kvalitetssikring altså! Aldri har det vært mer spennende å gå til kreftkontroll…

Den obligatoriske samtalen med onkologen og sykepleieren på poliklinisk etterpå er peanuts. Jeg er ovenpå og føler meg lettet, dessuten også glad for at de ser meg:

- Føler du deg like fin som du ser ut, spør sykepleieren.

Onkologen svarer godt på de få spørsmålene jeg har, de faglige og medisinske. Han har tid.
De mer personlige fisker sykepleieren omsorgsfullt og profesjonelt ut av meg: Brå overgangsalder, generell slitenhet, om å passe på, ta vare på seg selv og leve godt.
- Ta deg et glass vin om du vil, og så håper jeg at du får et godt nytt år, sier hun i det jeg drar.

Fordelen med å ha kreftkontroll på starten av et nytt år er åpenbar, dersom testresultatene er gode.

For det skal jeg, ha et godt år! 2016 er foreløpig på min side. Så tusen takk – og i like måte!

I fjor på denne tida

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg fikk min første dose cellegift. Det var en lys og solrik mandag, akkurat som dagen i dag.

Jeg var forberedt og veldig nervøs, husker jeg. Forberedt, i den forstand at jeg hadde vasket leiligheten og kjøpt inn mat og avtalt med min mor om at hun skulle lage middag til sønnen min om ettermiddagen. Mat som måtte lukte minst mulig, i tilfelle jeg skulle være kvalm eller komme til å bli det utover kvelden.

Fredagen før dro jeg til en parykksalong på Frogner for å prøve løshår. Høyst motvillig, såpass at jeg måtte stive meg opp med to cider på formiddagen. Husker jeg satt i en stol foran et speil, og to vasstrukne øyne stirret engstelig tilbake på meg. Mens en særdeles langsom parykk-kompetent tredde den ene frisyren etter den andre ned over skallen min. Uansett hva hun kom opp med, så jeg ut som ei småbrisen kjerring med en halvdød oter på hue. Kunsthåret klødde og stakk, var intenst ubehagelig å ha på og måtte liksom bare svuppe inn fra siden og kile meg på nesa. Sykt irriterende! Det ble en bærepose med myke luer i stedet.

Før dette, mens jeg satt og ventet på min tur inn, kom en dame ut fra bakrommet og stilte seg ved disken. Tydelig fornøyd med sitt opplagte løshår. Hun smilte og småpratet med den parykk-kompetente, og jeg ble sittende og glo på det bleke og hårløse ansiktet hennes. Hvordan kunne en kreftsyk være så oppegående? Var det virkelig mulig at hun både kunne stå oppreist og gå omkring, og snakke og smile i samme slengen?

Morgenen 24. mars: Det er en vakker og solfylt vårdag. Jeg er nervøs og redd. Har sannsynligvis ikke sovet stort om natta og har sikkert også kjefta sønnen min opp av senga og ut døra, til skolen. Fikk han frokost?

Buss til Tveita, videre med bane 2. Etter Majorstua oppdager jeg at jeg befinner meg på feil tog. Skulle vært på Kolsåsbanen, dette er Frognerseteren jo! Går av på Frøen, videre fram og tilbake uten å vite hvor jeg skal eller hva jeg leter etter. Bussholdeplass, går det busser herfra som stopper i nærheten av Radiumhospitalet? Panikken stiger, taxi? Hvorfor kommer det ingen taxier??
Det er et kvarter til jeg skal være på Infusjonsenheten. Bestemmer meg for å vente på neste bane tilbake, men denne morgenen er den forsinket med 10 minutter, minst!

Ankommer Majorstua fem minutter etter skjema. Jeg hiver meg inn i en ledig bil og roper: Raskeste vei til Radiumhospitalet! Taxisjåføren nikker, spør ikke, gasser på. Som om det skulle gjelde livet.

Kanskje ringer jeg for å si at jeg sitter fast i trafikken, eller noe sånt. Men sannsynligvis ikke. Så forberedt er jeg ikke, der jeg sitter i baksetet i en taxi, på vei til Radiumhospitalet denne morgenen, for sent ute til mitt første møte med cellegift. Bare stressa og veldig full av nerver, er jeg.

Venterommet på Infusjonsenheten, 4. etg, et kvarter for sent:
- Sollid?
En mørkhåret, litt ferm kvinne i hvitt står i døråpningen. Jeg reiser meg, bena holder, jeg går bort til henne og hilser pent.
-Marte, sier hun, og Marte har brune øyne.
-Du ville vel kanskje helst vært et annet sted i dag, du? Stemmen er varm og det knekker en smule i trøndersk. Jeg begynner å gråte.
-Bare få det ut, det er det beste, sier Marte og tar meg lett i armen . - Vi skal inn hit. Vil du ha en vival?
-Takk, snufser jeg.

For i dag er det ja takk til alt som tilbys, av dop og klemmer og varme brune øyne og avslepen trønderdialekt, etc.

Oops! I did it again

Nei nå har jeg gjort det igjen: lest om kreft ! Riktignok på et sted jeg anså som trygt, nemlig Tarapi,  bloggen som Lene Wikander skriver for magasinet Tara.

 Jeg digger Lene, hun har selv hatt brystkreft og skriver om erfaringen  med humor og dypt alvor, varme og ærlig angst. Bok er det også blitt ut av det. Men i ukas blogg  kom realitetene litt for nær meg selv og min egen frykt:
” Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde…” Og etterlot seg en datter på 15 år.

Sist helg feiret jeg at jeg var blitt kjørt gjennom akkurat den samme kverna, med gode nabokjerringer – og champagne.  Jeg får derfor vondt i ryggen bare av å lese dette. (Og dette er ikke innbildning: dagen derpå sist helg sklei jeg nemlig  på vått underlag og landet rett på ryggen. Mistet pusten og så stjerner og trodde seriøst at jeg hadde brukket et par ryggvirvler, så jævlig smertefullt var det).

Så Lene, hvordan kunne  du  gjøre dette mot meg da? Og jeg som har kjøpt boka di og alt!

Samtidig vet jeg, at Lene Wikander er i sin fulle rett til å blogge slik. For det er jo slik det er der ute: Noen overlever, noen dør, av kreft. De som dør skal også huskes  på og skrives om og æres.  De har mistet det mest dyrebare et menneske har: selve  livet. De av oss som passerer kontroller  og får beskjed om at vi får  leve videre en stund til, kan feire livet til neste milepæl, og neste kontroll.

Og det er denne avkortetheten som er så drit vanskelig å lære seg å leve med!!!

Livet er ikke lenger noe du kan regne med, men noe du får bekreftet fra år til år. Da  gjelder det å finne strategier for å takle, at livet er sårbart.
Jeg er ennå ikke der. Og kommer jeg  noensinne dit? Hvem orker å leve med vissheten om at  døden er i nabolaget?

Jeg tror jeg kunne ha taklet dette bedre dersom jeg bare hadde hatt meg selv å tenke på. Jeg er ikke redd for døden. Jeg tror på en skapende kraft, en kjærlighet større enn  mennesket, som vil oss alle vel.  Men jeg er alenemor til en gutt på 14 år. Han trenger mammaen sin i mange år framover. Dessuten har jeg gjeld, for mye gjeld, til å bare dø fra. Jeg kan ikke overlate disse økonomiske belastningene  til en så ung sønn. Vi pusset opp rommet hans i sommer, og jeg orker ikke tanken på at leiligheten må selges og at han skal måtte bli fratatt sine trygge omgivelser.

Så derfor ber jeg i disse dager til det som måtte finnes av guddommelighet utenfor verdensrommet. Jeg ber om at jeg må få leve til jeg blir 75 år, rundt der. Da er barnet mitt ute av redet, han klarer seg selv og kan få utdelt arven sin ved å selge min leilighet. Og selv har jeg ikke behov for å bli så mye eldre enn det.

Slike ting tenker jeg mest på om dagen.

Døden lever i media

Jeg orker i disse dager ikke å lese om kreft i avisene.  Særlig ikke caser om de som har "tapt kampen", som media unisont pleier å kalle det. Men heller ikke artikler om nye kreftmedisiner. Det straffer seg nemlig, når en leser med kreftpasient-briller på!

Nylig leste jeg artikkel i  aftenposten.no om en ny kreftmedisin for brystkreftpasienter, Perjeta. Svært få får medisinen siden den koster så mye. Casen var en kvinne som altså fikk Perjeta, fordi hun var ung og hadde barn.  Hun har samme type brystkreft som meg: HER2-positiv. Perjeta vil sannsynligvis forlenge livet hennes med 15 måneder.

 15 MÅNEDER !!?

Jeg leser videre , og det jeg mener jeg leser er en onkolog  fra A-hus *, som beskriver  HER2-positive som kvinner med en ”spesielt aggressiv brystkreftsykdom”.
Angsten stiger.  Min engstelige  hjerne krever at jeg må ringe kreftlegen min på Radiumhospitalet med en eneste gang og spørre om han har kødda med meg. Hva skal dette bety? Jeg husker han fortalte meg at jeg hadde denne krefttypen, og at ja, den er aggressiv.
Men så sier han også, at nyere medisin og ditto behandlingsformer  har  ført til  at pasienter med HER2-positiv kreft  i dag har omtrent like høy overlevelsesprosent  som de med andre, og greiere, typer brystkreft.
 - Forskjellen er som fra natt til dag, husker jeg at onkolog Bjørn sa til meg. Jeg følte meg beroliget da.

Men nå kommer  det altså en besserwisser fra  A-hus drassende med et utvidet begrep: spesielt aggressiv. Og det er dette  ”spesielt” som sender meg fra dagslyset og  tilbake til svarte natta. Skal jeg dø snart likevel, er det noe de ikke har fortalt meg her?

Det jeg ikke så med mine kreftpasient-briller på, var at Perjeta er livsforlengende medisin beregnet på kvinner med påvist spredning. Eller metastaser, som det heter på fagspråket.  Kreften til kvinnen i Aftenpostens case hadde spredt seg  til lymfeknuter, lever og skjelett da den ble oppdaget.
Jeg hadde også spredning, men bare til en stasjon: lymfesystemet. Kreften  kom aldri lengre enn til en -1-  lymfeknute under høyre armhule. Den  rakk altså  ikke å vandre særlig langt før en dyktig kirurg på Ullevål skar den ut, sammen med 15 andre friske lymfeknuter. Sånn for sikkerhets skyld.

Slikt kan de se i dag: om kreftceller  står stille, eller om de allerede er på vei videre  i operasjonsøyeblikket.

For sikkerhets skyld  måtte jeg sjekke ut bruken av Perjeta med en annen onkolog på Radiumhospitalet. Hun bekreftet det jeg trodde var riktig: Perjeta virker for de som har diagnosen HER2-positiv, med påvist spredning til andre steder i kroppen. Den er lite utredet, dyr i bruk, men som hun sa, sånn omtrent:
-Vi onkologer står på for at flere skal kunne få Perjeta i framtiden.

Bruken av Perjeta var også tema i Aktuelt på NRK2  4. november.

*Ved nærmere ettersyn viser der seg, at det er konstituert  avdelingssjef ved onkologisk avdeling på A-hus som har lagt ”spesielt” til diagnosen  ”aggressiv brystkreftsykdom”.  Jeg velger å tro at han har mindre peiling enn onkologene, og at media generelt elsker å spisse alt til konflikt, skrekk og angst.