De gode hjelperne

Det er legene som redder livet ditt, men det er sykepleierne du husker navnet på. Sies det, og dette har jeg erfart selv. For min del er det Kari og Marte. 

Kari, som satte seg ned med meg og fikk overbevist meg om at jeg ville makte å gjennomgå en kreftbehandling. Hun kom og besøkte meg dagen etter operasjonen, for meg helt uventet, og lot meg få snakke ut.
- Det er bare å ringe meg hvis det er noe, sa hun alltid. 

Og Marte med de nydelige brune øynene. Hun så hvor redd jeg var da jeg skulle få min første injeksjon med cellegift, og tilbød meg en vival uten noe mer fuzz. Hun satt hos meg under hele seansen og forklarte hvordan de forskjellige medisinene virket i kroppen min. Og den herlige humoren hennes:
- Jeg elsker mandager og lukten av sprit, sa hun mens hun gned hendene inn med antibac, før hun satte nåla i veneporten. Marte traff alltid på første forsøk. 

Marte og Kari kan virkelig dette med å gi individuell omsorg på en profesjonell måte. Jeg beundrer dem voldsomt og skjønner virkelig ikke at de orker! Jeg mener å huske at jeg spurte dem også, om hvordan de klarte å stå i dette yrket, dag etter dag. Og jeg må ha stilt spørsmålet, for jeg husker helt klart hva de begge svarte, fritt sitert:
- Det er fordi vi blir så inspirert hver gang vi ser styrken som bor i mennesker, når de gjennomgår alvorlig sykdom.

Mange kaller sykepleiere for «engler i hvitt». Men egentlig er de bedre enn som så. Det forventes av engler at de skal gjøre et godt stykke arbeid. Det er deres oppgave. Engler skal ikke hjem til dårlig råd, samlivsproblemer eller trøblete tenåringer. Engler, så vidt jeg vet, har heller ikke en stressende jobbsituasjon. Mennesker, derimot, har ofte det – og særlig sykepleiere. For et menneske er det derfor en større bragd å gjøre godt, enn det er for en engel.

Så skål og all ære til Kari og Marte og alle dere andre sykepleiere i dag! Dere fortjener en million kroner, minst!