Post-kreft-kontroll

En stund siden siste innlegg. Det har sin enkle forklaring. Jeg har lagt kreften bak meg, rett og slett. Jeg har villet se framover og har ikke hatt noe lyst til å tenke mer på sykdom, eller fortid i så måte . Men de siste ukene har den dukket opp igjen. Ikke kreften altså, men fokuset på den. I dag hadde jeg min årlige kontroll.

Det gikk bra! Eller det vil si; det ble litt av en thriller!

En ting er jo å få puppene klemt mellom to glassplater, mens resten  av kroppen blir modellert i særs ukurante  stillinger av en radiograf med kalde hender, det vet jo alle de som har prøvd. Uansett hvor hyggelige de er. Radiografene altså.

Deretter måtte jeg vente i nesten tre kvarter,  for så å bli kalt inn for et nytt bilde. Vertikalt denne gangen. Etter 10 minutter får jeg beskjed om at ultralyd er påkrevet. Jeg makter ikke spørre om hvorfor. Sier bare ”OK”, som om det liksom skulle være det, og tusler etter noen meter nedover gangen, til der hvor de foretar ultralyd.

Ultralydrommet kjenner jeg fra  før.  Det er et lite tusmørkt  rom uten vinduer, med  en benk midt på gulvet. Øvrig møblement: monitor og diverse sykehusgreier  i kirurgisk stål. Jeg kler av meg på overkroppen for tredje gang på en time og legger meg på benken. Stirrer opp i det hvite, lave taket som er gjennomboret av små hull. Pustehull tenker jeg, mens jeg prøver å sette ord på hva jeg føler nå. En tung fornemmelse i magen, ispedd korte ilinger av angst. Panikk? Ikke ennå. Jeg trykker det hele ned og fokuserer på pustehullene.

Radiologen bruker lang tid på å undersøke det  høyre brystet mitt; det med lærhud og innvendig sår spreng, selv om det er helt følelsesløst. Strålingen sørget for det. Han sier ingenting mens scanneren glir over brysthuden, millimeter for millimeter. Og jeg spør ikke. Vil verken forstyrre ham i arbeidet eller høre om eventuelle mistenkelige funn.

 
Langt om lenge sier han endelig, at det ser greit ut. Han vil bare sjekke bildene en gang til og forlater rommet. Så kommer han inn igjen, nå med en kollega på slep.
- Vi skal bare dobbeltsjekke, forsikrer han.
I magen min, eller er det i hodet mitt? parrer angst seg med panikk, og jeg vil ikke ha noe av det! Kollegaen går opp samme løypene på brystet mitt. Jeg kaster et blikk på henne og angrer: hun ser bekymret ut. Eller er hun bare konsentrert? Jeg vet da faen, jeg kjenner ikke mennesket og kan ikke tolke ansiktsuttrykkene hennes. Jeg vrir hodet, ser konsekvent ut til siden. Prøver å ikke tenke på cellegift.

- Vel, dette ser bra ut, sier hun. - Du kan kle på deg nå.
Den første radiologen har forlatt rommet. Jeg spør om de har ”sett noe de lurte på”.   

- Neida, svarer damen, hun møter blikket mitt og smiler nå. - Det er bare det at den første som undersøkte deg er ganske nyansatt, og han ville bare få bekreftet av en mer erfaren at bildene han tok stemmer.

Kvalitetssikring altså! Aldri har det vært mer spennende å gå til kreftkontroll…

Den obligatoriske samtalen med onkologen og sykepleieren på poliklinisk etterpå er peanuts. Jeg er ovenpå og føler meg lettet, dessuten også glad for at de ser meg:

- Føler du deg like fin som du ser ut, spør sykepleieren.

Onkologen svarer godt på de få spørsmålene jeg har, de faglige og medisinske. Han har tid.
De mer personlige fisker sykepleieren omsorgsfullt og profesjonelt ut av meg: Brå overgangsalder, generell slitenhet, om å passe på, ta vare på seg selv og leve godt.
- Ta deg et glass vin om du vil, og så håper jeg at du får et godt nytt år, sier hun i det jeg drar.

Fordelen med å ha kreftkontroll på starten av et nytt år er åpenbar, dersom testresultatene er gode.

For det skal jeg, ha et godt år! 2016 er foreløpig på min side. Så tusen takk – og i like måte!