2014 fra sidelinjen

Jeg må ut på et sidespor i 2014. Jeg sporer altså ikke av, men må inn på denne avsidesliggende skinnegangen, enten jeg vil eller ikke.

Sporet opphører på et sted jeg aller minst ønsker å oppholde meg. Landskapet er min frykt gjengitt i naturen: Det er steile, glatte, svarte fjellvegger til høyre og djupe, svarte juv til venstre. På denne helvetes holdeplass, hvor solstrålene aldri når fram, må jeg befinne meg i cirka ett år.

Det er konstant skygge, kaldt og tomt for folk her. De eneste levende bofaste, er små, svarte, sleipe øgler som går i ett med fjellet og skremmer vettet av meg hver gang de beveger seg nær meg. Andre kryp jeg ikke ser, men hører, særlig om natten. Så er det kråkene; disse ugjestmilde satans fuglene som flyr over hodet mitt og skriker ”kra! Kra!!” hver gang jeg holder på å falle i søvn.

Men verst er kanskje vannet som sildrer jevnt og ustanselig nedetter fjellveggen. Det omformes til iskalde dråper på avsatsen like ved meg, og treffer bakken med harde plask. Kontinuerlig faller dråpene. Etter en stund høres det ut som piskeslag.

Jeg har ingen fluktmuligheter her. Vil falle ned uansett. Jeg må bli på dette stedet og konfrontere min angst.

Kra! Kra!! Drypp! Smell!

Hvor sterk er jeg?

Jeg er drit lei av Per Fugelli!

Nå er jeg så lei av snakket til Per Fugelli! Bare fordi han er en profilert sosialmedisiner og kreftsyk, skal vil svelge alt han mener og bøye oss i andektighet for ”klokskapen” vi tror kommer ut hver gang han åpner kjeften! Jeg er kreftsyk selv nå, så derfor tillater jeg meg å protestere og si til Per Fugelli, at nå gidder jeg ikke å høre på våset ditt mer!

I en kronikk i Dagbladet skriver han, at han ønsker seg Jesus og Muhammed som moralske stjerner i de personlige livene våre, og som politiske stjerner i samfunnet vårt.

For det finnes visstnok ikke menneskelighet igjen i dagens samfunn, bare ”materialisme”,  ”overtro på forstanden” og at ” mangelen-på-gud-sykdommen er jeg-dyrking”. Det siste er forferdelig dårlig formulert, det er kanskje derfor denne påstanden irriterer meg mest.

Fugelli, du har rett i at det finnes mye materialisme og ego-dyrking i samfunnet vårt. Men er det mer nå enn før? Er det blitt så ille at selv en ateist som deg selv ser seg nødt til å gjeninnføre Jesus og Muhammed som personlige og politiske lederskikkelser?

Jeg må jo fnise litt av stjernevalget også da: Jesus gjorde vann til vin, kjekk fyr å ha i et samfunn hvor omfanget av alkoholskader øker. Og Muhammed (som sannsynligvis var analfabet) fikk lærde og skriveføre koner til å samle synene sine i bokform, for så å ta æren for det selv: Er han et moralsk ideal for individ og samfunn?

Og disse sitatene og idealene du viser til i Bibelen og Koranen, ble de oppfunnet av Jesus og Muhammed? Fantes ikke ideene om humanisme allerede blant de gamle grekerne? Sokrates snakket om sin indre daimon, en kraft eller indre stemme,  som fikk ham til å stoppe opp og tenke seg om. Den gyldne regel, eller prinsippet om gjensidighet, var man kjent med lenge før vår tidsregning, og finnes ikke bare i Johannesevangeliet, men i de fleste religioner og livssynsinstitusjoner. En trenger virkelig ikke å være religiøs, for å gjøre mot andre det en vil at andre skal gjøre mot en selv.

Hva med han som nylig gikk bort, Nelson Mandela? Han utviste menneskelighet på høyt nivå og lente seg, så vidt jeg vet, verken på Jesus eller Muhammed. Han var, er og vil være et eksempel på hva ett menneske kan utrette. Hva med Mahatma Gandhi? Hanna Arendt? Der finnes så mange store mennesker i verden til alle tider, som kan si oss noe om moral og etikk.

Jeg tenker også på alle de vi ikke vet navnet på, de som ikke er statsmenn, kjendiser, profilerte samfunnsaktører eller selvoppnevnte guder og gudinner:  Alle de vanlige mennesker som setter andre foran seg selv, som handler uselvisk og ut fra dypt moralske prinsipper. De finnes overalt på kloden, også her i vårt mette og rike samfunn. Nylig fortalte en kollega av meg om en trafikkulykke som hadde funnet sted  like utenfor huset til sønnen hennes på Vestlandet. En trailer fullastet med matvarer hadde kjørt  av veien og veltet. Den greske sjåføren var uskadd, men fortumlet og rådvill. Sønnen til kollegaen så ham, inviterte ham inn, ga ham mat og snakket med ham til lege og annen assistanse kom (det gikk visstnok flere timer).
Jeg tenker på denne barmhjertige sønnen, på fattige alenemødre, barn som tar seg av småsøsken, hvordan familien eller kolleger stiller opp dersom en i skokken blir alvorlig syk, alle som hver dag jobber gratis i idrettslag og annen frivillig virksomhet.

Å trekke inn Jesus og Muhammed for å føre oss tilbake til flokken er ikke bare lettvint, men også direkte dumt. Ikke gå på den! Jeg tror Fugelli tar feil, vi er ikke alle blitt, slik han påstår, så jeg-sentrerte i dag at vi trenger hjelp av to mannfolk fra religionshistorien i Midt-Østen. 

Stjerner? Der finnes nok av ekte stjerner på himmelen over jorden.

I gang

Lillejulaften kl.08.45: Jeg skal til min første samtale  med kirurg og sykepleier på Kreftsenteret på Ullevål. Vi skal snakke om veien videre. Jeg er forberedt på det meste: Amputering, spredning, mer uvisshet, nye prøver, akutt innleggelse. Er fylt av skrekkblandet vitebegjær.

Jeg sitter sammen med en kirurg (husker ikke navnet hennes) og sykepleier Kari. Hun spør, jeg svarer. Jeg spør, hun svarer at de kommer til å satse på brystbevarende. Jeg sier at jeg har hatt vondt i ledd og overarmer i det siste, hun kjenner på kulen i håndleddet og forsikrer meg om at det ikke er kreft i den. Takk og pris, så har ikke kreften spredt seg til håndledd eller armene  likevel. Ondskapen holder fremdeles stand lokalt i høyre armhule.  Den skal fjernes allerede 2. januar!  Jeg rekker altså så vidt å rydde opp etter nyttårsfest før jeg må pakke en liten bag og legge meg inn på sykehus. Så starter cellegiftbehandling etter 6-8 uker og deretter følger fem uker med stråling. Det føles godt å få  en plan.

Samtalen fortsetter med sykepleier Kari  i et annet rom, et lyst rom med store vinduer og gode stoler. Hun har tid til meg, og viser en tilstedeværelse og et oppriktig engasjement som er vidunderlig.  Jeg tenker på alle de ny-kreftsyke kvinnene hun sikkert snakker med hver eneste dag, uke etter uke dag , blir hun ikke lei av fortvilelsen eller fornektelsen og de samme spørsmålene om igjen og om igjen?  Tydeligvis ikke.

Både på Radiumhospitalet og Ullevål har jeg følt det godt å være. Mest takket være disse fantastiske menneskene som jobber der. Det gjelder de som skjærer og stikker i deg, de som pleier og snakker oppløftende  og de som møter deg i resepsjonen.  De utviser  alle omsorg med hårfin profesjonell distanse, slik at jeg føler meg sett og hørt og en smule viktig.
Sykepleier Kari  avkrefter de verste mytene om effekten av cellegift: man blir riktignok uggen, men spyr sjelden. At det er viktig å være i aktivitet, og dersom jeg er jobber med å spise riktig og holde meg i form, behøver jeg slett ikke gå opp 10 kilo. Det finnes et treningsrom på senteret jeg kan bruke når jeg vil, jeg kan til og med få personlig trener der!

Hun sier at jeg vil kunne klare å ta meg av barnet mitt mens jeg er under behandling, det er en utrolig lettelse å høre! De har sosionomer og psykologer der som han kan snakke med hvis han vil, og han må gjerne bli med de dagene jeg skal ha kjemoterapi. Armer og dører er åpne for oss begge, for et vakkert  sted å ha kreft!

I tillegg vil jeg bli sykmeldt hele tiden mens jeg er under behandling.  Det er nesten ikke til å tro! Jeg hadde sett for meg en noe jobbig fase, hvor jeg måtte sjonglere litt femti prosent her og litt femti prosent der. Men så skal jeg altså få slippe å gå på jobb, med mindre jeg opplever at jobben er et ”bli-frisk-sted”.  For som Kari sier:
-Du skal ikke føle noen form for forpliktelser nå, annet enn viktige prioriteringer du setter selv. Bruk denne tiden under behandling til hva du selv ønsker å holde på med. Og ha for all del ikke dårlig samvittighet!

Jeg begynner å tro at dette skal gå riktig bra!

Har det spredt seg?

Hver gang jeg får vondt et sted i kroppen, tror jeg at nå er faenskapet gått berserk!

Den siste uka har jeg hatt vondt i halsen, når jeg svelger, og i begge overarmene. Jeg har fått en hevelse på utsiden av venste håndledd, og det er vondt når jeg bøyer håndleddet. Sist uke fikk jeg også veldig vondt i kneet; ikke det meniskopererte men det andre. Kunne nesten ikke gå og måtte bruke knestøtte. Det gikk over etter et par dager.

Har vært på MR og ultralyd, men har glemt å si fra om vondt’ene i svelg, armer og håndledd. De var dessuten bare opptatt av å sjekke brystene. Jeg synes det er greit at kreften holder seg der, og ikke fyker rundt overalt.

Det er en metallisk type vondt, som jeg mener minner om smertene jeg innimellom kjenner i den hovne lymfeknuten.

Jeg skal i møte med kreftlege på Ullevål i morgen tidlig, på selveste lille-julaften. Jeg må huske å si fra om dette. Hvis jeg tør. Kanskje kan de ta en kjapp sjekk med ultralyd?

Skal bake pepperkakehus med sønnen i dag. Gjøre koselige ting mens kreften herjer innabords.

Hva skal jeg si til barnet?

Sønnen min hadde i et par uker visst at jeg gikk med en kul under armen, som ble sjekket for kreft. Da jeg fikk bekreftelsen, bestemte jeg meg for at jeg skulle vente til etter julaften med å si det.

Utpå kvelden nøyaktig en uke før, begynte han å spørre såpass inngående at jeg bare måtte si det som det var. Ja mamma har fått kreft, nei det kan ikke være noe annet, men ikke vær redd, det skal nok gå bra. Han ble veldig satt ut, gråt og holdt rundt meg, men nektet å snakke mer om det. Ikke før dagen etter, da kom det fram at han var redd for hvordan jeg skulle bli når jeg fikk cellegift. Han syntes det var ekkelt at jeg skulle miste håret og spy ukontrollert hele tiden. Han ble beroliget da jeg forsikret ham om at det slett ikke behøvde å bli slik.

Ferdig med første runde. Det kommer flere, det er sikkert. Jeg har bestemt meg for å fortelle ham så mye som mulig, så saklig jeg kan, slik at han skal være informert om hva som skal skje med mamma etterhvert. Jeg har sagt fra til læreren hans, hun lover å holde et ekstra øye med ham framover.
Jeg skal også si fra til trenerne på fotballen og foreldrene til kompiser og gutta han spiller fotball med. Etter nyttår skal jeg gjøre det.

Vil helst ikke skremme noen eller få voksne rundt oss til å føle seg forpliktet til å stille opp.Vet at alle har nok med sine egne hverdager.

Jeg er veldig flink jente i disse dager, jeg tar på meg ansvar for andres reaksjoner, vil at min kreftsykdom skal være så skånsom som mulig for nærområdet vårt. Jeg sørger for at Marcus skal få oppleve mammas sykdomsforløp på mildest mulig måte. Jeg må passe på, så jeg ikke bruker opp mine hjelpere.

Jeg curler som bare det, til jeg dør av utmattelse og ikke av kreft.

Angsten

Jeg er selvsagt redd for å dø. Redd for det de kaller «spredning til lymfeknute». Spredning er det skumle ordet nå om dagen. Men hvordan kan noe spre seg, når utgangspunktet ikke er funnet?

Jeg vet for lite, men orker ikke google. På Google.no er jeg allerede dødsdømt. Der står det at for kvinner med brystkreft som har spredning til en lymfeknute, er sjansen for å overleve 50 prosent. Det hjelper litt at fakta-artikkelen om brystkreft på NettDoktor  sist ble oppdatert i juli 2000. Kreftforskningen har tatt sjumilssteg siden da, det sier "alle". Jeg får vente til jeg finner en kreftlege, som kan si det som det er. Hvis hun eller han kommer til orde, jeg har 1001 spørsmål!

Jeg er ikke redd for å miste håret, er litt redd for virkningene av cellegift og mer redd for at jeg må fjerne brystene. Hjelper det å vite at Angelina Jolie har gjort det?
Det jeg frykter aller mest, er at jeg skal bli så dårlig at jeg ikke greier å ta meg av sønnen min. Jeg er alenemor, og kjenner allerede at omsorgskraften er synkende. Hvordan skal det bli å sitte kvalm og uttafor, og i tillegg måtte følge opp en 14-åring på skolen og med fotballen?  Vil jeg orke det, og samtidig ta tilstrekkelig vare på meg selv? Vil omsorgsansvaret bli for tungt, hvem skal i så fall hjelpe meg? Jeg har lite nettverk og mye gjeld, har ikke råd til å kjøpe meg avlastning. Hvordan skal jeg klare meg økonomisk, dersom denne kreften trekker ut?

Jeg kan ikke tillate meg å ta en dag av gangen, og ikke ta bekymringene på forskudd. Det sitter i ryggmargen til en alenemor å ta utgangspunkt i det verst tenkelige. Vi vet at dersom lasset skulle velte, må vi plukke opp igjen alt sjæl. Derfor planlegger og forebygger jeg som best jeg kan nå, til krampa tar meg.

So help me Goddess.

 

Waiting is the hardest part

Ventetiden er definitivt verst! Fram til nå har det vært det, jeg vet jo ikke hva som venter meg siden. Men å gå slik og vente på en god eller dårlig beskjed, er nesten ikke til å holde ut.

I mitt tilfelle fant de kreftceller i kulen jeg har i armhulen. Det er nå en ting. Men så fant de ikke «primærlokalisjonen», det vil si hvor kreften egentlig befinner seg! Legene antok bryst-, hud- eller lymfekreft, men var ikke sikre. Hverken ultralyd, CT eller MR har påvist kuler eller kreftsymptomer andre steder i systemet. Det er bare denne kulen under armen som beviser at jeg har kreft, et sted i kroppen.

Jeg får ingen klare svar på om dette er et godt eller dårlig tegn. På gode ventedager tenker jeg, at det er ikke sikkert at jeg har kreft likevel. Kanskje er det bare en slags tullekreft, eller kroppen min som lider av en ondskapsfull form for humor? På de lange, dårlige dagene ser jeg for meg en lumsk type kreftcelle, som skjuler seg for røntgenstråler og magnetfelter og kontrastvæsker og bare venter på å slå til en dag vi aner fred og ingen fare. Som uhyret i Aliens. At det vokser med voldsom fart og kicker inn, irreversibel og rasende, som en tsunami fra helvete eller en glupsk og giftig indre kjøttetende plante.

Mens jeg venter, står hele tilværelsen stille og på hodet. Jeg kan ikke planlegge noe, jeg vet ikke hva jeg skal forholde meg til, jeg vet ikke om jeg orker å late som om alt er i orden. Skal jeg fortelle det til noen, burde jeg det? Vil jeg at noen skal vite, at jeg venter på kreften?

Da jeg fikk beskjeden om at «det heller mot brystkreft» ble jeg derfor ganske lettet. Brystkreft er de blitt veldig gode på i dag. Kureringsprosenten ligger i dag på ca. 90 prosent, og 9 av 10 kvinner lever 5 år etter behandlingen.

Men hvorfor må det TA SÅ LANG TID!!!

18. desember

Jeg sitter på venterommet til MR3 på Radiumhospitalet. På denne dato for henholdsvis 44 og 11 år siden døde pappa og min svigerinne Rubi. Pappa omkom brått i en arbeidsulykke. Rubi døde av brystkreft.

Jeg har fått brystkreft. Derfor jeg sitter på dette venterommet på Radiumhospitalet og skal scannes for forhåpentligvis siste gang, før jeg legges under kniven.

Jeg tenker på tittelen til boka "To levende og en død" av Sigurd Christiansen. Gammel norsk krim. Lurer på om det er uanstendig, egoistisk eller rent ut sagt makabert av meg, om jeg snur om på vendingen, til to døde og en levende?

To av mine kjære døde på denne dato, hvor jeg, mange år senere, sitter og kjemper seriøst for livet.

Er det tilfeldig?

I disse dager er jeg veldig var for det metafysiske: er det en mening med situasjonen jeg er havnet i?

Det eneste jeg vet, er at hverken pappa eller Rubi, fred over deres minne, ønsker meg død.
Jeg er helt sikker på at de begge unner meg livet.
I mange år framover.

Grovnålsbiopsi og første tur til Radiumhospitalet

Jeg har fått beskjed om at videre undersøkelser skal foregå på Radiumhospitalet. 

Hvordan kommer en seg dit, uten bil? Sjekker noe motvillig på #ruter.no, og finner ut at buss 23 stopper like ved. 

Jeg går med tunge skritt mot Radiumhospitalet, Skandinavias største kreftsenter og høyspesialisert på behandling av kreftsykdommer.  Det hjelper ikke, for jeg vil ikke ha kreft!

Inne i hovedvestibylen en det folksomt. Noen gående, noen i rullestol. Hvite frakker og vanlig kledte, om hverandre. Jeg tenker at dette må være verdens tøffeste mennesker, som kan gå rundt i Nordens  fremste kreftsykehus, tilsynelatende helt ubesværet. Selv er jeg full av angst, for å si det rett ut. 

Hvor er Mammografiavdelingen? Jeg spør en sykehuskledt, hun peker og forklarer: ned to etasjer og så videre. På vei til undergangen passerer jeg flere skilt. Cytostatika (cellegift) hit, kirurgi dit, strålebehandling til venste, kapell til høyre, sorggrupper pil ned. Nå vet jeg ikke om det finnes kapell eller sorggrupper på Radiumhospitalet, men jeg ser for meg at jeg så det.

Nede ved veis ende er det faktisk vinduer, lyse farger, grønne planter og en sofagruppe. Vi skal sitte mykt før vi dør!

Jeg kommer inn før tiden. Trekkes et kvarter fra ventetiden?
En vennlig sykepleier legger nok en gang puppen min, og vel så det, mellom to glassplater og skrur ordentlig til. Først høyre, så venstre. Deretter blir jeg vist inn i et annet rom, og bes legge meg ned på en benk. Hun forsikrer meg om at legen kommer snart og går ut.
Jeg ligger alene i et halvlyst rom, med bar overkropp, omgitt av monitorer og sykehusgreis. Jeg kjenner ingenting.

Røntgenlegen kommer, en yngre kvinnelig lege. Hun håndhilser og presenterer seg. Snakker lavt og behersket, utstråler dyktighet på en profesjonell og distansert måte. Spør om det er greit at hun har med seg en legestudent? Selvsagt, jeg stiller gjerne kreften min til disposisjon for hele kullet, om det så måtte være!
Legen går over hele brystpartiet mitt med en dildoliknende untralyd-dings, sakte, nøye og målrettet. Millimeter for millimeter, ikke en kreftcelle slipper unna! Heller ikke den aktuelle klumpen under armen.

Jeg blir ganske ovenpå, snur hodet mot monitoren og vil se, ser klumpen på skjermen, den er stor og svart, midt i et lysere felt som gir assosiasjoner til verdensrommet. Legestudenten sier at den ser cystisk ut. Jeg syns den likner et svart hull i universet. Ser en gang til og oppdager fravær av substans. Klumpen ser skremmende ut, men den mangler innhold. Den er fluffy i kantene, er mørk  transparent og minner mer om en svart sky: stor og skremmende ved første øyekast. Men det skal ikke mye til å blåse den bort. Dersom det lyse vevet rundt bare tør å gjøre det. Jeg fornemmer at det kan!

Jeg føler meg som sagt i trygge legehender. Også når hun skal ta grovnålsbiopsi og ber sykepleier finne fram et knivblad type ditt eller datt. Knivblad??

-Jeg skal gi deg lokalbedøvelse, det kommer ikke til å gjøre vondt, forsikrer hun.

Et lite sprøytestikk, og hele armhulen blir komfortabelt nummen. Så ser jeg knivbladet, og skjønner hvorfor de kaller det grovnål!

-Jeg skal bare inn en par cm, beroliger legen.
-Så vil du høre en liten kneppelyd når vevsbitene trekkes ut.

Grovnåla er inne. Hun dytter litt på den, er veldig mildhendt. Dette går helt fint, det! Så kommer kneppet, nåla dras ut og noen blodige biter henger på knivbladet. Det gjentar seg et par ganger, jeg gir ufrivillig fra meg en lyd når det smeller. Hun spør om det gjør vondt.

-Neida, tenker bare på pistol med lyddemper, fniser jeg.

Nok en gang denne hangen til å spøke bort alvoret i situasjonen. Jeg tror det er et sunnhetstrekk.

Jeg er bandasjert og ferdig, for denne gang. Legen sier at det kan ta en til to uker før jeg får svar. Siden jeg har en uavklart kreftdiagnose, må det utføres tilleggsanalyser av vevsklumpene. Det tar tid. Jeg har ikke tid, har jeg vel?

-I denne situasjonen er en uke ikke lang tid, smiler legen. Hun bedyrer at jeg er i de beste hender og lover å ringe meg så fort hun vet noe mer.

Jeg forlater Radiumhospitalet med lettere skritt enn da jeg kom. Jeg vet at jeg har kreft og skal tilbake, men ute skinner sola og lurer meg til å tro at det er vår.

Biopsi

 

Hvorfor er det alltid så stille inne i det biopsi-rommet?

Du kommer inn og møter en lege og en sykepleier. Begge stående, eller sykepleier sitter og lege står. De ser taust på deg og nikker velkommen. Det er som om de skal hjelpe meg med å planlegge min egen begravelse. Ja, nettopp! Jeg har tatt biopsi før og opplevd det samme, med en kul på leggen. Ufarlig riktignok.

 Jeg gir legen papirene fra fastlegen min, sykepleieren setter  vattdotter  på hvit tape og  kleber dem  på kanten av bordet, en etter en.
Jeg kler av meg og legger meg på benken, kjenner på stillheten. Legen spør meg om  allmenntilstanden:

-Kjempefin, kvitrer jeg.
-Føler meg helt som vanlig, Bare litt hverdagssliten, som alle andre. Henger i stroppen, vet du. He, he…
Latteren smitter ikke og returnerer som et hult ekko. Hva er det jeg innbiller meg? At  risikoen for ondartet blir redusert dersom jeg skvaldrer og er hverdagslig?

-Jaha, sier legen. Han står med en diger sprøyte i hånden. Allmenntilstanden min svekkes litt.
Legen forklarer at han skal ta to prøver og at jeg vil kjenne et lite stikk. Knapt merkbart. Så setter han nålen inn i kulen min, går løs på den fra flere vinkler et par ganger og trekker ut blodblandet væske. Det er fort gjort og gjør ikke vondt. Sykepleieren setter en av de klargjorte vattdottene på stikkinngangen, må bruke flere fordi det blør liflig.

-Da tenker jeg det var relevant. Du får svar om en ukes tid, sier legen.

Ute er det vakkert og mildt novembervær. Jeg ser opp på en lettskyet himmel og kjenner for første gang et snev av kampvilje. Jeg skal få til dette!

Et ambulansehelikopter letter fra taket ved akuttinngangen. Så bra, tenker jeg, det skal sikkert ut på livreddende oppdrag!
Jeg begynner å stortute.

Dette har skjedd:

Månedsskiftet oktober/november: Jeg oppdager en kul et sted hvor det ikke er kult å ha en kul. Under armen. Jeg har ganske nylig vært og tatt mammografi, så jeg tar det ganske med ro. Men bestiller time hos fastlegen, for sikkerhets skyld.

5. november: Legen min kjenner på kulen og sier at det sikkert ikke er noe farlig. Hun synes riktignok at den sitter litt for dypt til å være en vanlig hoven kjertel, så hun gir meg henvisning til ultralyd. Jeg får time hos Unilabs kjappere enn vanlig.

14. november: På vei til ultralyd. Klokka er snart 1800, på denne tiden er folk hjemme og lager middag, ser på Dagsnytt 18 eller kanskje de gjør andre og riktig morsomme ting! Jeg begynne å kjenne på en bang følelse.

På venterommet tenker jeg at jeg håper det ikke er en av disse spreke helsefrikene jeg skal inn til. Jeg gruer meg til å ta av meg på overkroppen, siden jeg ikke lenger ser like spretten og spenstig ut som jeg pleide. Kvinner på min alder gjør seg bedre med enn uten klær, i alle fall i blikket til en veltrent mannlig lege som sikkert brekker seg innvendig ved synet av min noe utflytende overkropp med ru vinterhud.
Lettelsen er derfor stor da jeg blir kalt inn av en utenlandsk lege; jeg innbiller meg med ett, der og da, at sydlandske menn aksepterer modne kvinner i godt hold! Og ikke bare er han eksotisk, han er også en av de vakreste menn jeg har sett! Av persisk avstamming, det hører jeg på aksenten.

Jeg legger med ned, han smører meg med gele og starter undersøkelsen. Han ser alvorlig ut.

-Jeg ser en kul her, klart og tydelig. Hadde du ikke nylig vært til mammografi, hadde jeg tenkt på brystkreft med en gang, sier han.

Jeg kjenner en iskald klump i magen, reiser meg opp, tørker av meg ultralydgele og trekker genseren over hodet. Glemmer BH’en.

-Jeg mener ikke å skremme deg, sier Mr. Universe og gir meg et blendende smil, av den sorten som kan kalve isfjell.
-Men jeg gir deg time til CT. Hvis de ikke oppdager noe der, må du ta en vevsprøve, sier han.

Ute er det nå blitt veldig mørkt.

18. november: Fastlegen har fått bildene fra ultralyd-undersøkelsen. Hun smiler ikke i dag og sier ikke lenger at dette sikkert ikke er farlig, men at kulen må undersøkes som om den skulle være det. Noe sånt. Legen min er alle tiders, men jeg ser alvoret i øynene hennes.

Er det nå jeg blir redd? Jeg får ny time hos Unilabs tre dager etter. Det er uvanlig kjapt.

21. november: Jeg sitter på venterommet og må drikke en liter vann, innen en time. Det går bra. Jeg fryser og er litt tissetrengt. Inne på CT må jeg legge meg på en benk og får kontrastvæske sprøytet inn i en blodåre i armen. Så blir jeg ført ut og inn gjennom et ringformet apparat. Det føles ikke klaustrofobisk og ingenting gjør vondt. Men kontrastvæsken gir en varmende følelse i halsregionen, flytter seg nedover og får meg til å tro at jeg har tisset på meg. Jeg har ikke det.

Det hele er over på noen minutter. Jeg går ut og hjem. Har fått sykmelding resten av uka.

Fra nå av går det slag i slag. Legen min har sett på bildene fra CT sammen med en kreftlege hun kjenner, og de konstaterer at det ser ut som en kreftsvulst av typen bryst-, lymfe- eller hudkreft. Det fortsetter med biopsi på Ullevål, ny mammografi og deretter grovnålsbiopsi på Radiumhospitalet, og de sier det samme alle steder: Vi ser kreftceller, men vi finner ikke ut hvilken type kreft det er.

Jeg går inn i tuneller og ned i avgrunner, men greier i det store og hele å holde meg selv i vater. Jeg går på jobb og planlegger pepperkakebaking. Første søndag i advent pusser jeg vinduer, henger opp julegardiner og henter fram nisser og røde lys. Tenker at dette er kanskje siste gang jeg pynter til jul og begynner å hulke ukontrollert.

Jeg går på foreldremøte i fotballaget. Sitter sammen med trenerteamet og holder maska. Kan ikke si at jeg kanskje må kaste inn håndkleet som lagleder etter jul. Det er for tidlig, og jeg er for skjør.

Jeg har frisørtime og vurderer å avlyse. Hvorfor kaste bort 2000 kroner på Adam og Eva når jeg likevel snart skal miste håret? Jeg går til frisøren likevel. Det er mye helbredelse i forfengelighet. Kan jo ikke bare legge meg ned og dø heller, det ville jo være å foregripe begivenheten!

12. desember: I dag kom svaret. Prøvene heller mot brystkreft.
-Du har fått time til ny MR om en uke, sier kreftlegen på Radiumhospitalet.
-Du er heldig som fikk en time før jul.

Heldig…

Men egentlig er jeg lettet. Lettet over at de har funnet noe som sannsynligvis er en diagnose. Det blir noe konkret og holdbart. Det er i puppen min det skjer, og det er mot puppen min krigen skal erklæres og støtet skal settes inn. Først MR, så kirurgi, så cellegift eller stråling – eller begge deler og fandens oldemor. Hei hvor det går og hurramegrundt!

Jeg har aldri vært særlig fornøyd med puppene mine. Syns de henger og er litt for store. Har fått mange blikk på dem, det gjorde meg mest ukomfortabel. Har aldri likt å være sånn «Puppe-Guri». Men de har vært gode å ha! Jeg har ernært et barn med dem. I fire måneder drakk han bare brystmelk og vokste og ble lubben og god og blid. Han var fornøyd med maten! Det holdt i massevis, brystene mine var en døgnåpen tre-stjerners restaurant for ungen min ved årtusenskiftet.

Og nå har de altså vendt seg mot meg. I stedet for livgivende melk, huser puppene mine nå en lumsk og dødelig faen, som skjuler sitt egentlige onde vesen for ultralyd og røntgenstråler. Lik en vampyr som gjemmer seg for dagslys.

Bare vent, jeg skal ta deg, din jævel!