lørdag 28. desember 2013

2014 fra sidelinjen


Jeg må ut på et sidespor i 2014. Jeg sporer altså ikke av, men må inn på denne avsidesliggende skinnegangen, enten jeg vil eller ikke.

Sporet opphører på et sted jeg aller minst ønsker å oppholde meg. Landskapet er min frykt gjengitt i naturen: Det er steile, glatte, svarte fjellvegger til høyre og djupe, svarte juv til venstre. På denne helvetes holdeplass, hvor solstrålene aldri når fram, må jeg befinne meg i cirka ett år.

Det er konstant skygge, kaldt og tomt for folk her. De eneste levende bofaste, er små, svarte, sleipe øgler som går i ett med fjellet og skremmer vettet av meg hver gang de beveger seg nær meg. Andre kryp jeg ikke ser, men hører, særlig om natten. Så er det kråkene; disse ugjestmilde satans fuglene som flyr over hodet mitt og skriker ”kra! Kra!!” hver gang jeg holder på å falle i søvn.

Men verst er kanskje vannet som sildrer jevnt og ustanselig nedetter fjellveggen. Det omformes til iskalde dråper på avsatsen like ved meg, og treffer bakken med harde plask. Kontinuerlig faller dråpene. Etter en stund høres det ut som piskeslag.
Jeg har ingen fluktmuligheter her. Vil falle ned uansett. Jeg må bli på dette stedet og konfrontere min angst.

Kra! Kra!! Drypp! Smell!
Hvor sterk er jeg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar