Grovnålsbiopsi og første tur til Radiumhospitalet

Jeg har fått beskjed om at videre undersøkelser skal foregå på Radiumhospitalet. 

Hvordan kommer en seg dit, uten bil? Sjekker noe motvillig på #ruter.no, og finner ut at buss 23 stopper like ved. 

Jeg går med tunge skritt mot Radiumhospitalet, Skandinavias største kreftsenter og høyspesialisert på behandling av kreftsykdommer.  Det hjelper ikke, for jeg vil ikke ha kreft!

Inne i hovedvestibylen en det folksomt. Noen gående, noen i rullestol. Hvite frakker og vanlig kledte, om hverandre. Jeg tenker at dette må være verdens tøffeste mennesker, som kan gå rundt i Nordens  fremste kreftsykehus, tilsynelatende helt ubesværet. Selv er jeg full av angst, for å si det rett ut. 

Hvor er Mammografiavdelingen? Jeg spør en sykehuskledt, hun peker og forklarer: ned to etasjer og så videre. På vei til undergangen passerer jeg flere skilt. Cytostatika (cellegift) hit, kirurgi dit, strålebehandling til venste, kapell til høyre, sorggrupper pil ned. Nå vet jeg ikke om det finnes kapell eller sorggrupper på Radiumhospitalet, men jeg ser for meg at jeg så det.

Nede ved veis ende er det faktisk vinduer, lyse farger, grønne planter og en sofagruppe. Vi skal sitte mykt før vi dør!

Jeg kommer inn før tiden. Trekkes et kvarter fra ventetiden?
En vennlig sykepleier legger nok en gang puppen min, og vel så det, mellom to glassplater og skrur ordentlig til. Først høyre, så venstre. Deretter blir jeg vist inn i et annet rom, og bes legge meg ned på en benk. Hun forsikrer meg om at legen kommer snart og går ut.
Jeg ligger alene i et halvlyst rom, med bar overkropp, omgitt av monitorer og sykehusgreis. Jeg kjenner ingenting.

Røntgenlegen kommer, en yngre kvinnelig lege. Hun håndhilser og presenterer seg. Snakker lavt og behersket, utstråler dyktighet på en profesjonell og distansert måte. Spør om det er greit at hun har med seg en legestudent? Selvsagt, jeg stiller gjerne kreften min til disposisjon for hele kullet, om det så måtte være!
Legen går over hele brystpartiet mitt med en dildoliknende untralyd-dings, sakte, nøye og målrettet. Millimeter for millimeter, ikke en kreftcelle slipper unna! Heller ikke den aktuelle klumpen under armen.

Jeg blir ganske ovenpå, snur hodet mot monitoren og vil se, ser klumpen på skjermen, den er stor og svart, midt i et lysere felt som gir assosiasjoner til verdensrommet. Legestudenten sier at den ser cystisk ut. Jeg syns den likner et svart hull i universet. Ser en gang til og oppdager fravær av substans. Klumpen ser skremmende ut, men den mangler innhold. Den er fluffy i kantene, er mørk  transparent og minner mer om en svart sky: stor og skremmende ved første øyekast. Men det skal ikke mye til å blåse den bort. Dersom det lyse vevet rundt bare tør å gjøre det. Jeg fornemmer at det kan!

Jeg føler meg som sagt i trygge legehender. Også når hun skal ta grovnålsbiopsi og ber sykepleier finne fram et knivblad type ditt eller datt. Knivblad??

-Jeg skal gi deg lokalbedøvelse, det kommer ikke til å gjøre vondt, forsikrer hun.

Et lite sprøytestikk, og hele armhulen blir komfortabelt nummen. Så ser jeg knivbladet, og skjønner hvorfor de kaller det grovnål!

-Jeg skal bare inn en par cm, beroliger legen.
-Så vil du høre en liten kneppelyd når vevsbitene trekkes ut.

Grovnåla er inne. Hun dytter litt på den, er veldig mildhendt. Dette går helt fint, det! Så kommer kneppet, nåla dras ut og noen blodige biter henger på knivbladet. Det gjentar seg et par ganger, jeg gir ufrivillig fra meg en lyd når det smeller. Hun spør om det gjør vondt.

-Neida, tenker bare på pistol med lyddemper, fniser jeg.

Nok en gang denne hangen til å spøke bort alvoret i situasjonen. Jeg tror det er et sunnhetstrekk.

Jeg er bandasjert og ferdig, for denne gang. Legen sier at det kan ta en til to uker før jeg får svar. Siden jeg har en uavklart kreftdiagnose, må det utføres tilleggsanalyser av vevsklumpene. Det tar tid. Jeg har ikke tid, har jeg vel?

-I denne situasjonen er en uke ikke lang tid, smiler legen. Hun bedyrer at jeg er i de beste hender og lover å ringe meg så fort hun vet noe mer.

Jeg forlater Radiumhospitalet med lettere skritt enn da jeg kom. Jeg vet at jeg har kreft og skal tilbake, men ute skinner sola og lurer meg til å tro at det er vår.