I gang

Første kur overstått. Det har gått bedre enn fryktet! Jeg er nesten ikke kvalm, takket være forebyggende medisin, og går oppreist!

Det var verst de fire første dagene. Kurdagen lå jeg rett ut på sofaen, kraftløs og ikke minst engstelig for hva som ville komme utover kvelden. Følte meg uggen, merket at under laget av piller gikk det noen voldsomme bølger gjennom kroppen. Sov dårlig om natta, mest på grunn av angst for ytterligere bivirkninger. 

Men klarte å stå opp neste morgen og lage frokost til Marcus. Faktisk ble jeg da så oppesen, at jeg tok en dusj og dro ut for å handle. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det var så vidt jeg klarte å gå hjem igjen fra Rimi. Handleposene kjentes som blylodd og tre hundre meter som tre mil.

Dernest føles det som om noen har tredd en bly-burka over hodet mitt, eller helt tungmetaller i blodårene mine. Kjenner cellegiften kverne og raspe gjennom hele kroppen, hjertet slår hardere og det er innimellom tungt å puste. Lukter det også litt vondt av meg? Jeg føler meg mer som maskin enn menneske: en maskin som trenger overhaling. Også dette avtar etter fire-fem dager.

De første dagene gjelder det å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile. Å bevege seg og hvile nok er like viktig!

Men nå vet jeg hvordan bivirkningene funker. En lettelse, selv om jeg vet at de sannsynligvis  kommer til å bli verre de neste gangene. Eller?

Dagen før dagen

I morgen starter behandlingen. Det betyr en vår og sommer med kvalme, håravfall, generell tretthet og nedsatt immunforsvar.

Jeg gruer meg, som en hund. Gruer meg til det fremmed vondte, smerter og ubehag jeg ikke er kjent med fra før. Jeg vet ikke om jeg har forberedt meg nok. Vil jeg for eksempel orke å lage middag, få tilstrekkelig med hjelp i hverdagen med sønnen min? Slike tanker.

Samtidig gleder jeg meg til å begynne på tilfriskningen. Jeg har bestemt meg for å ”gå med” bivirkningene cellegiften  vil medføre og tenke at nå dør en kreftcelle, om det i det hele tatt finnes noen slike igjen i kroppen.

Så har jeg kjøpt mange fine hodeplagg (parykk er uaktuelt, jeg så ut som en parodi på ei kjerring på en standup-scene med løshår).  Jeg gleder meg til å bruke dem, lage en stil ut av dette. Forfengelig er veldig undervurdert som drivkraft!

Jeg gruer meg, og er på samme tid veldig utålmodig etter å komme i gang, bli kjent med cellegiften. Jeg vet jeg tåler en trøkk, men ikke altfor mange eller økende smerter  over lengre tid!

Denne søndagen kommer til å bli lang. Jeg har vasket leiligheten og gjort innkjøp. Da min mor ringte, orket jeg ikke å snakke med henne. Vil ikke å gå tur eller gjøre noe hyggelig for meg selv. Jeg vil bare bli ferdig med denne dagen, og gå inn i mitt neste halve år i morgen formiddag.

Det blir en ny fase. Tøffere og hardere. Men kanskje vil jeg få meg noen overraskelser også?

Straks klart for avgang

Jeg starter med cellegiftbehandling 24. mars. Den skal vare i 24 uker (!) Deretter blir det stråling i 5 uker. Er ikke ferdigbehandlet før ca. 1. desember. I tillegg kommer annen kreftmedisin som skal tas i ett år.

De første 12 ukene skal jeg få en hestekur av en cellegift-miks kalt FEC 100. Jeg gruer meg til den. Samtidig er jeg forberedt på å kickstarte behandlingen. Det har vært så mange utredninger og så mye venting! Onkologene på Radiumhospitalet og Ullevål mener dessuten, at prognosene mine er gode og at dette er den beste behandlingen de kan gi meg.

Kommende uke blir med ett travel: Jeg skal til Radium’en både  tirsdag og onsdag for henholdsvis hjertesjekk (enda mer radioaktive sporstoffer) og innleggelse av WAP ( lite kammer som skal opereres inn under huden og tilknyttes en blodåre for injeksjon av cellegift), til fastlege for videre sykmelding (og be om noe å sove på), se på parykker og snasne hodeplagg (NAV betaler) noe jeg gleder meg til! En trikketur  til Frogner en solfylt vårdag, det er nesten så jeg får DeLillos på øret!

Så skal jeg vaske skikkelig i huset, inkl. vinduer, i tilfelle cellegiftkuren vil umuliggjøre husarbeid utover og jeg vil bli nødt til å booke vaskedama til naboen (tanken skremmer meg dog ikke).

Midt oppi denne kjekke tonen er jeg selvsagt også veldig redd. Redd for at ubehaget skal bli større enn jeg har krefter til å takle: slitenheten, bivirkningene, senskader, osv. Mest frykter jeg for denne perioden rundt starten av mai, da kroppens produksjon av hvite blodlegemer vil være redusert  til minimum og jeg må rett på sykehus hvis jeg får feber, etc.  (kjenner jeg må snakke mer med kreftsykepleieren om dette, jeg fikk bare med meg bruddstykker under samtalen jeg hadde med henne og kreftlegen sist uke).

Jeg er redd for det fremmed vondte; smerter og ubehag og kapitulasjon jeg ikke kjenner til fra før. 

Hva kan det sammenliknes med? Gravidekvalme + fyllesjuke + pms = dette? 

Nevnte jeg at denne behandlingen kjører meg rett inn i overgangsalderen (hvor jeg burde ha vært for lengst, når sant skal sies, jeg er tross alt snart 54),

Jeg vet at jeg er sterk. Så vet jeg også, at når jeg bare kommer i gang med kuren vil jeg ta det som kommer.Erfaringen min sålangt forteller meg, at slik dagen er skal din styrke være. Et bibelsk sitat, som sikkert er tatt fra enda eldre visdom.

Fortsettelse følger!