I gang

Første kur overstått. Det har gått bedre enn fryktet! Jeg er nesten ikke kvalm, takket være forebyggende medisin, og går oppreist!

Det var verst de fire første dagene. Kurdagen lå jeg rett ut på sofaen, kraftløs og ikke minst engstelig for hva som ville komme utover kvelden. Følte meg uggen, merket at under laget av piller gikk det noen voldsomme bølger gjennom kroppen. Sov dårlig om natta, mest på grunn av angst for ytterligere bivirkninger. 

Men klarte å stå opp neste morgen og lage frokost til Marcus. Faktisk ble jeg da så oppesen, at jeg tok en dusj og dro ut for å handle. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det var så vidt jeg klarte å gå hjem igjen fra Rimi. Handleposene kjentes som blylodd og tre hundre meter som tre mil.

Dernest føles det som om noen har tredd en bly-burka over hodet mitt, eller helt tungmetaller i blodårene mine. Kjenner cellegiften kverne og raspe gjennom hele kroppen, hjertet slår hardere og det er innimellom tungt å puste. Lukter det også litt vondt av meg? Jeg føler meg mer som maskin enn menneske: en maskin som trenger overhaling. Også dette avtar etter fire-fem dager.

De første dagene gjelder det å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile. Å bevege seg og hvile nok er like viktig!

Men nå vet jeg hvordan bivirkningene funker. En lettelse, selv om jeg vet at de sannsynligvis  kommer til å bli verre de neste gangene. Eller?