lørdag 21. juni 2014
Øyekastene
Noen møter meg med angstfylte blikk. Andres fulle av medlidenhet. Enkelte ser på meg; gjenkjennende, smiler, nesten ikke merkbart. Bare til meg.
søndag 8. juni 2014
Her kommer Tøffe-Tøff!
Så tøff du er, sier mange til meg i disse dager. Slike ord gjør meg glad og rørt, men også litt brydd. Blir ikke alle tøffe av å stå i en kreftbehandling? Er jeg egentlig tøffere enn andre?
Jeg begynner å bli lei av det hele!
Lei av å få flytende gift sprøytet inn i blodåren, så nær hjertet. Jeg vet det er medisin, men den gjør meg kvalm og sliten og ukonsentrert.
Lei av å se ut som en alien, hårløs og blek.
Lei av å måtte forklare meg.
Lei av å være positiv, føle at jeg bør være det, for å gjøre det lettere for folk.
Jeg er nå er midtveis i et cellegift-regime, men det er ennå så langt igjen til mål at jeg ser ikke lyset i andre enden. Motivasjonen svikter. Det er mørke foran og skygge bak, og jeg vet ikke om jeg orker, gidder, mer behandling.
DeLillos-låta Tøff i pysjamas beskriver på mange måter min tilstand om dagen. Lars Lillo-Stenberg skrev den da han gikk på ungdomsskolen og teksten er, naturlig nok, preget av en tenårings opplevelse av tilværelsen.
Men essensen i låta dreier rundt dette å befinne seg i en krise: En blir ekstra sensitiv overfor de gode og onde dagene. Særlig de onde.
Ja, det er dager da jeg føler meg sterk, så sterk at jeg svulmer av livskraft. Nærmest uovervinnelig er jeg da, har vært ute noen vinternetter før jeg, hah!
Andre dager er kraftløse. Mørke tanker sperrer veien, særlig den som jeg ikke kan tenke helt ut, for da går jeg i stykker.
Nå mener jeg ikke at det er dumt å ha kreft. Men det er situasjoner da jeg føler at jeg må være tøff i frakk, selv om jeg føler meg dum i pysjamas. Det er dager som disse, når sola skinner og det er sommer og verden er full av mennesker som koser seg. Hele nabolaget har inntatt plenen utenfor blokka jeg bor i; småbarnsfamilier som griller og nyter det deilige været. Det er i slike settinger at jeg får testet hvor tøff jeg egentlig er. For jeg må ut innimellom jeg også, selvsagt skal jeg det, det er min soleklare rett!
Her kommer Tøffe-tøffe-tøffe-tøff, hun som har kreft og går med hodeplagg! Husk å gå med rett rygg og smil til høyre og venstre og si hei, hei, for et nydelig vær vi har i dag!
Slik bør jeg opptre. Selv om jeg tenker, at jeg tråkker midt i salaten og skjærer skår i gleden og kaster dystre skygger over grill-osen. Jeg er en påminnelse om at livet er skjørt, det er ikke perfekt. Jeg er en negativ status på Facebook og et vandrende Memento mori: Husk, du skal dø!
Det har vært dager hvor jeg har holdt meg inne, eller sneket meg ut og tatt omveien bak blokka. Med oppslått krage og nedslått blikk. Later som om ingen ser meg, strutsen som stikker hodet i sanden.
Jeg begynner å bli lei av det hele!
Lei av å få flytende gift sprøytet inn i blodåren, så nær hjertet. Jeg vet det er medisin, men den gjør meg kvalm og sliten og ukonsentrert.
Lei av å se ut som en alien, hårløs og blek.
Lei av å måtte forklare meg.
Lei av å være positiv, føle at jeg bør være det, for å gjøre det lettere for folk.
Jeg er nå er midtveis i et cellegift-regime, men det er ennå så langt igjen til mål at jeg ser ikke lyset i andre enden. Motivasjonen svikter. Det er mørke foran og skygge bak, og jeg vet ikke om jeg orker, gidder, mer behandling.
DeLillos-låta Tøff i pysjamas beskriver på mange måter min tilstand om dagen. Lars Lillo-Stenberg skrev den da han gikk på ungdomsskolen og teksten er, naturlig nok, preget av en tenårings opplevelse av tilværelsen.
Men essensen i låta dreier rundt dette å befinne seg i en krise: En blir ekstra sensitiv overfor de gode og onde dagene. Særlig de onde.
Ja, det er dager da jeg føler meg sterk, så sterk at jeg svulmer av livskraft. Nærmest uovervinnelig er jeg da, har vært ute noen vinternetter før jeg, hah!
Andre dager er kraftløse. Mørke tanker sperrer veien, særlig den som jeg ikke kan tenke helt ut, for da går jeg i stykker.
Nå mener jeg ikke at det er dumt å ha kreft. Men det er situasjoner da jeg føler at jeg må være tøff i frakk, selv om jeg føler meg dum i pysjamas. Det er dager som disse, når sola skinner og det er sommer og verden er full av mennesker som koser seg. Hele nabolaget har inntatt plenen utenfor blokka jeg bor i; småbarnsfamilier som griller og nyter det deilige været. Det er i slike settinger at jeg får testet hvor tøff jeg egentlig er. For jeg må ut innimellom jeg også, selvsagt skal jeg det, det er min soleklare rett!
Her kommer Tøffe-tøffe-tøffe-tøff, hun som har kreft og går med hodeplagg! Husk å gå med rett rygg og smil til høyre og venstre og si hei, hei, for et nydelig vær vi har i dag!
Slik bør jeg opptre. Selv om jeg tenker, at jeg tråkker midt i salaten og skjærer skår i gleden og kaster dystre skygger over grill-osen. Jeg er en påminnelse om at livet er skjørt, det er ikke perfekt. Jeg er en negativ status på Facebook og et vandrende Memento mori: Husk, du skal dø!
Det har vært dager hvor jeg har holdt meg inne, eller sneket meg ut og tatt omveien bak blokka. Med oppslått krage og nedslått blikk. Later som om ingen ser meg, strutsen som stikker hodet i sanden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)