Nøytropen feber

Har du hørt om nøytrofile blodlegemer? Det hadde ikke jeg jeg heller, før jeg en dag fikk vite at jeg hadde for få av dem i kroppen.

Cellegift svekker immunforsvaret i kroppen. Derfor må alle som gjennomgår slike kurer være obs! dersom en får feber over 38. Man skal da ringe sykehuset og dra dit med en gang. 

Så skjedde med meg tredje uka etter første cellegift-kur. Hadde bare litt vondt i hode og hals, pluss lett feberfølelse, så syntes det var litt pinglete å dra på sykehus for så lite. Men gjorde det likevel: pakket en bag, ordnet med barnepass og tok en taxi til Radiumhospitalet. Et smart valg, det skulle jeg snart få bekreftet!

På sengeposten ble jeg plassert  i en sittekrok for meg selv og fikk kaffe og vaffel.  Rakk knapt å smake på vått eller tørt,  før det kom en laborant og tok blodprøver av meg.  Deretter ble det foretatt blodtrykk, røntgen av lungene m.m. på løpende bånd. Det viste seg at jeg hadde fått nøytropen feber. De nøytrofile blodverdiene (tilhørende hvite blodlegemer) lå under 0,5, som er minimum nivå før tiltak må til. Jeg ble så umiddelbart lagt på beskyttende isolat og fikk bredspektret  antibiotika intravenøst hver 6. time. Ble vekket flere ganger på natta for blodprøver og nye doser i årene, så skjønte at her fikk jeg grundig behandling.

Etter to døgn var feberen borte og blodverdiene steget til ca. 0,8, og jeg fikk dra hjem igjen.

Hadde jeg ventet, kunne jeg risikert lungebetennelse og det som verre er, ifølge legene. 

Nå skal jeg få en sprøyte etter hver cellegift-kur, den skal stimulere beinmargen til å opprettholde produksjonen av  nøytrofile blodlegemer mens jeg er under behandling. Forhåpentligvis vil jeg da slippe flere akutte sykehusinnleggelser.

Må vi være kreftflinke?

Vi leser det i avisene hver dag: ”Kjemper mot kreft” . ”Tapte kampen mot kreften”. Som om det er et løp noen har meldt seg på, men dessverre ikke var gode nok til å fullføre.

Mediene bruker kampmetaforen konsekvent, og folket adopterer den i sitt språk.  Til stor frustrasjon for alle som har, eller har hatt, kreft.  Snakket nylig med en annen Elin, også hun  i kreftbehandling, om kreftspråket.  Hun er minst like opprørt som meg over disse kampmetaforene alle journalister tyr til, når de skal formidle noe om temaet. Nå er min venninne  journalist selv og har dermed en reell mulighet til å justere språket opp mot virkeligheten. Hvilket hun også gjør, når muligheten byr seg.

Å få kreft er hardt for den det gjelder, ja. Det er mye angst, usikkerhet, venting, utredninger og undersøkelser, fysisk ubehag, ensomhet   etc. Slike ting. Men å ha kreft er altså ikke ”hardt  arbeid”. Som en tredje Elin med krefterfaring sier:
-Er du syk, skal du ikke jobbe. Da skal du hvile!

Kreft kan heller ikke liknes med å delta i en konkurranse.  Å bruke”vinn-tap” vendinger om noen som har kreft, er faktisk  å nedvurdere alle som ikke overlever.  Tenk på alle barn, unge, helsebevisste og livsbejaende menneskene, eldre også,  som er døde som følge av en kreftsykdom! Var de kanskje ikke flinke nok? Gode nok? Kunnskapsrike nok? Sterke nok? Åndelig kompetente nok?

Allerede tidlig i min egen kreftfase bestemte jeg meg for å legge meg fullt og helt i skolemedisinens hender. Og de beste hendene befinner seg på Ullevål universitetssykehus og Radiumhospitalet. Jeg tenker at en kreftcelle er ikke en demon eller en immateriell skygge, hvis hensikt er å straffe meg for et eller annet.  En kreftcelle er en fysisk størrelse, en celle som formerer seg unormalt fort. Den kan ramme alle, og kan bare bekjempes med motgift; medisin som dreper slike hurtigvoksende celler.  Dette ble ekstra viktig for meg å holde fast ved da jeg fikk vite at jeg hadde ”okkult kreft” (skal innrømme at jeg vaklet litt da og var fristet til å bytte ut vitenskap med tro). 

Men med dagens teknologi er det ikke mulig for en kreftcelle å ”gjemme seg”, slik tenker jeg. Og jeg har vært gjennom det som er: CT, PET, alt.  Og når det gjelder brystkreft, ligger forskningen allerede på høyt nivå og behandlingsmetodene  blir  mer og mer treffsikre. I framtiden vil det være mulig å skreddersy behandlingsopplegget ytterligere.

Likevel: Det er ikke ordene folk bruker, men medfølelsen som ligger i dem, som teller. Når en sier til meg at ”jeg er sikker på at du skal vinne denne kampen” , så glefser jeg selvsagt ikke tilbake at ”dette er ikke en kamp, det må du da forstå!” Når noen inderlig ønsker at jeg skal ”vinne”, så er det deres måte å fortelle meg, at de heier på meg!  Det gjør meg rørt og glad. Jeg forlanger ikke at hver og en skal være så språkferdige,  at de til enhver tid  må finne opp korrekte måter å uttrykke tanker de har om min kreftsituasjon.

Men mediene har et ansvar for å skrive mer presist og korrekt om kreft. Her kommer min venninne Elin, med flere, inn.  Vi trenger mer faktabasert og nøktern kreftinformasjon ut til folket!

Hva er FEC100?

FEC-regimet består av tre typer cellegift: Fluorouracil, Epirubicin og Cyclofosfamid. Noen får det som kalles FEC60, andre får FEC100. Dette avhenger av hvilken type brystkreft en har.

Siden jeg har en HER2-positiv kreftdiagnose, inkl. spredning til lymfeknuter i armhule,  får jeg den høyeste epirubicindosen (100 mg/m²) i FEC regimet (FEC100). Dette går for å være en tøff dose.

Kurene gis hver tredje uke, totalt fire ganger. Deretter følger ukentlige kurer med Paclitaxel (Taxol) i til sammen 12 uker. Samtidig med Taxol-behandlingen gis et antistoff kalt Hercepcin: hver tredje uke i ett år. Etter endt Taxol-kur kommer stråling hver ukedag i fem uker.

Epirubicin er den cellegiften i FEC som har best killer-effekt overfor kreftceller som måtte være igjen i kroppen. Samtidig forårsaker Epirubicin de verste bivirkningene: Kvalme, håravfall, såre og tørre slimhinner, nedsatt immunforsvar (bremser benmargens produksjon av hvite og røde blodlegemer, samt blodplater), nedsatt energi og kan i sjeldne tilfeller forårsake hjertesvikt.

Epirubicin opptrer  i væskeform og  har en klar, nydelig rødfarge:

Det er med angst og ærbødighet jeg ser den røde væsken dryppe sakte inn i årene mine. Prøver å tenke at her kommer en fryktløs kriger, som skal inn og herje i kroppen min  for å  lete opp kreftceller hun kan spise til frokost. Jeg håper uansett at hun  ikke finner mat.  

Jeg skal holde det ut. Fire doser fordelt på 12 uker.
Det er uansett verst de første fire dagene. Deretter avtar ubehaget og jeg føler meg bedre, fram til neste kur.

Kilde: http://kreftlex.no