Må vi være kreftflinke?

Vi leser det i avisene hver dag: ”Kjemper mot kreft” . ”Tapte kampen mot kreften”. Som om det er et løp noen har meldt seg på, men dessverre ikke var gode nok til å fullføre.

Mediene bruker kampmetaforen konsekvent, og folket adopterer den i sitt språk.  Til stor frustrasjon for alle som har, eller har hatt, kreft.  Snakket nylig med en annen Elin, også hun  i kreftbehandling, om kreftspråket.  Hun er minst like opprørt som meg over disse kampmetaforene alle journalister tyr til, når de skal formidle noe om temaet. Nå er min venninne  journalist selv og har dermed en reell mulighet til å justere språket opp mot virkeligheten. Hvilket hun også gjør, når muligheten byr seg.

Å få kreft er hardt for den det gjelder, ja. Det er mye angst, usikkerhet, venting, utredninger og undersøkelser, fysisk ubehag, ensomhet   etc. Slike ting. Men å ha kreft er altså ikke ”hardt  arbeid”. Som en tredje Elin med krefterfaring sier:
-Er du syk, skal du ikke jobbe. Da skal du hvile!

Kreft kan heller ikke liknes med å delta i en konkurranse.  Å bruke”vinn-tap” vendinger om noen som har kreft, er faktisk  å nedvurdere alle som ikke overlever.  Tenk på alle barn, unge, helsebevisste og livsbejaende menneskene, eldre også,  som er døde som følge av en kreftsykdom! Var de kanskje ikke flinke nok? Gode nok? Kunnskapsrike nok? Sterke nok? Åndelig kompetente nok?

Allerede tidlig i min egen kreftfase bestemte jeg meg for å legge meg fullt og helt i skolemedisinens hender. Og de beste hendene befinner seg på Ullevål universitetssykehus og Radiumhospitalet. Jeg tenker at en kreftcelle er ikke en demon eller en immateriell skygge, hvis hensikt er å straffe meg for et eller annet.  En kreftcelle er en fysisk størrelse, en celle som formerer seg unormalt fort. Den kan ramme alle, og kan bare bekjempes med motgift; medisin som dreper slike hurtigvoksende celler.  Dette ble ekstra viktig for meg å holde fast ved da jeg fikk vite at jeg hadde ”okkult kreft” (skal innrømme at jeg vaklet litt da og var fristet til å bytte ut vitenskap med tro). 

Men med dagens teknologi er det ikke mulig for en kreftcelle å ”gjemme seg”, slik tenker jeg. Og jeg har vært gjennom det som er: CT, PET, alt.  Og når det gjelder brystkreft, ligger forskningen allerede på høyt nivå og behandlingsmetodene  blir  mer og mer treffsikre. I framtiden vil det være mulig å skreddersy behandlingsopplegget ytterligere.

Likevel: Det er ikke ordene folk bruker, men medfølelsen som ligger i dem, som teller. Når en sier til meg at ”jeg er sikker på at du skal vinne denne kampen” , så glefser jeg selvsagt ikke tilbake at ”dette er ikke en kamp, det må du da forstå!” Når noen inderlig ønsker at jeg skal ”vinne”, så er det deres måte å fortelle meg, at de heier på meg!  Det gjør meg rørt og glad. Jeg forlanger ikke at hver og en skal være så språkferdige,  at de til enhver tid  må finne opp korrekte måter å uttrykke tanker de har om min kreftsituasjon.

Men mediene har et ansvar for å skrive mer presist og korrekt om kreft. Her kommer min venninne Elin, med flere, inn.  Vi trenger mer faktabasert og nøktern kreftinformasjon ut til folket!