Chemo-Halloween

Slik er det å feire Halloween, med generell teflonhjerne pluss et innslag av chemobrain. Det kan lett bli artig! 

For et par timer siden var jeg på Nille for å kjøpe inn noe smågodt, i tilfelle besøk på døra. Da jeg kom hjem gikk jeg straks i gang med å rydde og vaske gangen, etter ”gjør jeg det ikke nå, skjer det aldri"- prinsippet.

Så var det å finne fram godteriet og putte det i en bolle – men så finner jeg det ikke! Jeg leter overalt: veska mi, kjøkkenbenk, skap, kjøleskap etc., steder hvor det er meget  sannsynlig at en legger fra seg slikt. Det ringer på døra, me panic, jeg må bare be fire små skumle hekser om å ta seg en runde og komme tilbake.

Så husker jeg at jeg  puttet tre par godt dunstende sommersko oppi en Nille-pose. Og ganske riktig: på bunnen ligger to esker med øyeepler og sjokkojævler!

Så da Galtvort-prinsessene ringte på igjen, kunne jeg traktere den med treats, godt marinert i sommer-tåfis. Mer Halloween  blir det vel ikke, hæ?

Into The Great Wide Open

I dag har jeg hatt min siste strålebehandling. Det betyr at jeg er ferdig med sju måneders aktiv kreftbehandling: cellegift og stråling.  Jeg har sett fram til denne dagen. Hvor glad er jeg, på en skala fra en til ti?

Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle være overstadig lykkelig denne tirsdagen, 28. oktober 2014. At jeg skulle sveve hjem og sprette champagnen: Juhuu, liksom! 

Når er stunden kommet, jeg føler  meg lettet, javisst! Og veldig rørt, det merket jeg da stråleterapeutene "mine" kom og ga meg en god klem og ønsket meg lykke til videre. 

Rørt og lettet og glad, slik føler jeg meg. Men også nokså tom og merkbart engstelig. Hva nå? Hva nå, Elin? I sju måneder har jeg hatt behandlingen å fokusere på. Jeg har holdt fast i den og hvilt i den. Jeg har ligget i helsevesenets hender og stolt på at de er kapable til å drive  kreften ut av kroppen min. Så lenge jeg blir pumpet full av kreftmedisin  og ligger på en strålebenk, lever eventuelt gjenværende kreftceller farlig i meg. Den som ikke har gjemt seg nå, skal stå!

Nå er jeg ferdigbehandlet; takk og farvel and gudd løkk! Nå er jeg overlatt til meg selv, nå er det opp til meg å holde kreften unna. Selvsagt vet jeg at det er bare tull å tenke slik! Helt sant er det i hvert fall ikke. Jeg kan gjøre mye for å holde helsa mi oppe; trene, spise sunt, huske på antioksidanter, drikke lite alkohol, ikke stresse (mer enn det som et vanlig menneske på jorden må), ikke bekymre meg (mer enn høyst nødvendig), tenke positivt (men innenfor rimelighetens grenser, faen heller!) Og kanskje aller viktigst: Holde meg unna situasjoner og mennesker som suger energi ut av meg! 

Alt dette kan jeg gjøre, og det er vel og bra. 

Men det gir ingen garantier. Kreften kan komme tilbake, i andre former og på andre steder i kroppen. Og jeg kan ikke gjøre noe for å forhindre det. Akkurat det tenker jeg mest på nå; jeg vil ikke gå gjennom dette en gang til! Da heller bli skutt i hodet.

Jeg tenker at jeg befinner meg på en sekser, omtrent. Akkurat her nå, hvor jeg er. Med svidd pupp, brannsår på forstadium og et glass musserende, midt på blanke formiddagen. 

For det trenger jeg på en dag som denne!