Dagen før dagen

I morgen starter behandlingen. Det betyr en vår og sommer med kvalme, håravfall, generell tretthet og nedsatt immunforsvar.

Jeg gruer meg, som en hund. Gruer meg til det fremmed vondte, smerter og ubehag jeg ikke er kjent med fra før. Jeg vet ikke om jeg har forberedt meg nok. Vil jeg for eksempel orke å lage middag, få tilstrekkelig med hjelp i hverdagen med sønnen min? Slike tanker.

Samtidig gleder jeg meg til å begynne på tilfriskningen. Jeg har bestemt meg for å ”gå med” bivirkningene cellegiften  vil medføre og tenke at nå dør en kreftcelle, om det i det hele tatt finnes noen slike igjen i kroppen.

Så har jeg kjøpt mange fine hodeplagg (parykk er uaktuelt, jeg så ut som en parodi på ei kjerring på en standup-scene med løshår).  Jeg gleder meg til å bruke dem, lage en stil ut av dette. Forfengelig er veldig undervurdert som drivkraft!

Jeg gruer meg, og er på samme tid veldig utålmodig etter å komme i gang, bli kjent med cellegiften. Jeg vet jeg tåler en trøkk, men ikke altfor mange eller økende smerter  over lengre tid!

Denne søndagen kommer til å bli lang. Jeg har vasket leiligheten og gjort innkjøp. Da min mor ringte, orket jeg ikke å snakke med henne. Vil ikke å gå tur eller gjøre noe hyggelig for meg selv. Jeg vil bare bli ferdig med denne dagen, og gå inn i mitt neste halve år i morgen formiddag.

Det blir en ny fase. Tøffere og hardere. Men kanskje vil jeg få meg noen overraskelser også?