Straks klart for avgang

Jeg starter med cellegiftbehandling 24. mars. Den skal vare i 24 uker (!) Deretter blir det stråling i 5 uker. Er ikke ferdigbehandlet før ca. 1. desember. I tillegg kommer annen kreftmedisin som skal tas i ett år.

De første 12 ukene skal jeg få en hestekur av en cellegift-miks kalt FEC 100. Jeg gruer meg til den. Samtidig er jeg forberedt på å kickstarte behandlingen. Det har vært så mange utredninger og så mye venting! Onkologene på Radiumhospitalet og Ullevål mener dessuten, at prognosene mine er gode og at dette er den beste behandlingen de kan gi meg.

Kommende uke blir med ett travel: Jeg skal til Radium’en både  tirsdag og onsdag for henholdsvis hjertesjekk (enda mer radioaktive sporstoffer) og innleggelse av WAP ( lite kammer som skal opereres inn under huden og tilknyttes en blodåre for injeksjon av cellegift), til fastlege for videre sykmelding (og be om noe å sove på), se på parykker og snasne hodeplagg (NAV betaler) noe jeg gleder meg til! En trikketur  til Frogner en solfylt vårdag, det er nesten så jeg får DeLillos på øret!

Så skal jeg vaske skikkelig i huset, inkl. vinduer, i tilfelle cellegiftkuren vil umuliggjøre husarbeid utover og jeg vil bli nødt til å booke vaskedama til naboen (tanken skremmer meg dog ikke).

Midt oppi denne kjekke tonen er jeg selvsagt også veldig redd. Redd for at ubehaget skal bli større enn jeg har krefter til å takle: slitenheten, bivirkningene, senskader, osv. Mest frykter jeg for denne perioden rundt starten av mai, da kroppens produksjon av hvite blodlegemer vil være redusert  til minimum og jeg må rett på sykehus hvis jeg får feber, etc.  (kjenner jeg må snakke mer med kreftsykepleieren om dette, jeg fikk bare med meg bruddstykker under samtalen jeg hadde med henne og kreftlegen sist uke).

Jeg er redd for det fremmed vondte; smerter og ubehag og kapitulasjon jeg ikke kjenner til fra før. 

Hva kan det sammenliknes med? Gravidekvalme + fyllesjuke + pms = dette? 

Nevnte jeg at denne behandlingen kjører meg rett inn i overgangsalderen (hvor jeg burde ha vært for lengst, når sant skal sies, jeg er tross alt snart 54),

Jeg vet at jeg er sterk. Så vet jeg også, at når jeg bare kommer i gang med kuren vil jeg ta det som kommer.Erfaringen min sålangt forteller meg, at slik dagen er skal din styrke være. Et bibelsk sitat, som sikkert er tatt fra enda eldre visdom.

Fortsettelse følger!