Ventetiden er definitivt verst! Fram til nå har det vært det, jeg vet jo ikke hva som venter meg siden. Men å gå slik og vente på en god eller dårlig beskjed, er nesten ikke til å holde ut.
I mitt tilfelle fant de kreftceller i kulen jeg har i armhulen. Det er nå en ting. Men så fant de ikke «primærlokalisjonen», det vil si hvor kreften egentlig befinner seg! Legene antok bryst-, hud- eller lymfekreft, men var ikke sikre. Hverken ultralyd, CT eller MR har påvist kuler eller kreftsymptomer andre steder i systemet. Det er bare denne kulen under armen som beviser at jeg har kreft, et sted i kroppen.
Jeg får ingen klare svar på om dette er et godt eller dårlig tegn. På gode ventedager tenker jeg, at det er ikke sikkert at jeg har kreft likevel. Kanskje er det bare en slags tullekreft, eller kroppen min som lider av en ondskapsfull form for humor? På de lange, dårlige dagene ser jeg for meg en lumsk type kreftcelle, som skjuler seg for røntgenstråler og magnetfelter og kontrastvæsker og bare venter på å slå til en dag vi aner fred og ingen fare. Som uhyret i Aliens. At det vokser med voldsom fart og kicker inn, irreversibel og rasende, som en tsunami fra helvete eller en glupsk og giftig indre kjøttetende plante.
Mens jeg venter, står hele tilværelsen stille og på hodet. Jeg kan ikke planlegge noe, jeg vet ikke hva jeg skal forholde meg til, jeg vet ikke om jeg orker å late som om alt er i orden. Skal jeg fortelle det til noen, burde jeg det? Vil jeg at noen skal vite, at jeg venter på kreften?
Da jeg fikk beskjeden om at «det heller mot brystkreft» ble jeg derfor ganske lettet. Brystkreft er de blitt veldig gode på i dag. Kureringsprosenten ligger i dag på ca. 90 prosent, og 9 av 10 kvinner lever 5 år etter behandlingen.
Men hvorfor må det TA SÅ LANG TID!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar