I gang

Lillejulaften kl.08.45: Jeg skal til min første samtale  med kirurg og sykepleier på Kreftsenteret på Ullevål. Vi skal snakke om veien videre. Jeg er forberedt på det meste: Amputering, spredning, mer uvisshet, nye prøver, akutt innleggelse. Er fylt av skrekkblandet vitebegjær.

Jeg sitter sammen med en kirurg (husker ikke navnet hennes) og sykepleier Kari. Hun spør, jeg svarer. Jeg spør, hun svarer at de kommer til å satse på brystbevarende. Jeg sier at jeg har hatt vondt i ledd og overarmer i det siste, hun kjenner på kulen i håndleddet og forsikrer meg om at det ikke er kreft i den. Takk og pris, så har ikke kreften spredt seg til håndledd eller armene  likevel. Ondskapen holder fremdeles stand lokalt i høyre armhule.  Den skal fjernes allerede 2. januar!  Jeg rekker altså så vidt å rydde opp etter nyttårsfest før jeg må pakke en liten bag og legge meg inn på sykehus. Så starter cellegiftbehandling etter 6-8 uker og deretter følger fem uker med stråling. Det føles godt å få  en plan.

Samtalen fortsetter med sykepleier Kari  i et annet rom, et lyst rom med store vinduer og gode stoler. Hun har tid til meg, og viser en tilstedeværelse og et oppriktig engasjement som er vidunderlig.  Jeg tenker på alle de ny-kreftsyke kvinnene hun sikkert snakker med hver eneste dag, uke etter uke dag , blir hun ikke lei av fortvilelsen eller fornektelsen og de samme spørsmålene om igjen og om igjen?  Tydeligvis ikke.

Både på Radiumhospitalet og Ullevål har jeg følt det godt å være. Mest takket være disse fantastiske menneskene som jobber der. Det gjelder de som skjærer og stikker i deg, de som pleier og snakker oppløftende  og de som møter deg i resepsjonen.  De utviser  alle omsorg med hårfin profesjonell distanse, slik at jeg føler meg sett og hørt og en smule viktig.
Sykepleier Kari  avkrefter de verste mytene om effekten av cellegift: man blir riktignok uggen, men spyr sjelden. At det er viktig å være i aktivitet, og dersom jeg er jobber med å spise riktig og holde meg i form, behøver jeg slett ikke gå opp 10 kilo. Det finnes et treningsrom på senteret jeg kan bruke når jeg vil, jeg kan til og med få personlig trener der!

Hun sier at jeg vil kunne klare å ta meg av barnet mitt mens jeg er under behandling, det er en utrolig lettelse å høre! De har sosionomer og psykologer der som han kan snakke med hvis han vil, og han må gjerne bli med de dagene jeg skal ha kjemoterapi. Armer og dører er åpne for oss begge, for et vakkert  sted å ha kreft!

I tillegg vil jeg bli sykmeldt hele tiden mens jeg er under behandling.  Det er nesten ikke til å tro! Jeg hadde sett for meg en noe jobbig fase, hvor jeg måtte sjonglere litt femti prosent her og litt femti prosent der. Men så skal jeg altså få slippe å gå på jobb, med mindre jeg opplever at jobben er et ”bli-frisk-sted”.  For som Kari sier:
-Du skal ikke føle noen form for forpliktelser nå, annet enn viktige prioriteringer du setter selv. Bruk denne tiden under behandling til hva du selv ønsker å holde på med. Og ha for all del ikke dårlig samvittighet!

Jeg begynner å tro at dette skal gå riktig bra!