Sønnen min hadde i et par uker visst at jeg gikk med en kul under armen, som ble sjekket for kreft. Da jeg fikk bekreftelsen, bestemte jeg meg for at jeg skulle vente til etter julaften med å si det.
Utpå kvelden nøyaktig en uke før, begynte han å spørre såpass inngående at jeg bare måtte si det som det var. Ja mamma har fått kreft, nei det kan ikke være noe annet, men ikke vær redd, det skal nok gå bra. Han ble veldig satt ut, gråt og holdt rundt meg, men nektet å snakke mer om det. Ikke før dagen etter, da kom det fram at han var redd for hvordan jeg skulle bli når jeg fikk cellegift. Han syntes det var ekkelt at jeg skulle miste håret og spy ukontrollert hele tiden. Han ble beroliget da jeg forsikret ham om at det slett ikke behøvde å bli slik.
Ferdig med første runde. Det kommer flere, det er sikkert. Jeg har bestemt meg for å fortelle ham så mye som mulig, så saklig jeg kan, slik at han skal være informert om hva som skal skje med mamma etterhvert. Jeg har sagt fra til læreren hans, hun lover å holde et ekstra øye med ham framover.
Jeg skal også si fra til trenerne på fotballen og foreldrene til kompiser og gutta han spiller fotball med. Etter nyttår skal jeg gjøre det.
Vil helst ikke skremme noen eller få voksne rundt oss til å føle seg forpliktet til å stille opp.Vet at alle har nok med sine egne hverdager.
Jeg er veldig flink jente i disse dager, jeg tar på meg ansvar for andres reaksjoner, vil at min kreftsykdom skal være så skånsom som mulig for nærområdet vårt. Jeg sørger for at Marcus skal få oppleve mammas sykdomsforløp på mildest mulig måte. Jeg må passe på, så jeg ikke bruker opp mine hjelpere.
Jeg curler som bare det, til jeg dør av utmattelse og ikke av kreft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar