Angsten

Jeg er selvsagt redd for å dø. Redd for det de kaller «spredning til lymfeknute». Spredning er det skumle ordet nå om dagen. Men hvordan kan noe spre seg, når utgangspunktet ikke er funnet?

Jeg vet for lite, men orker ikke google. På Google.no er jeg allerede dødsdømt. Der står det at for kvinner med brystkreft som har spredning til en lymfeknute, er sjansen for å overleve 50 prosent. Det hjelper litt at fakta-artikkelen om brystkreft på NettDoktor  sist ble oppdatert i juli 2000. Kreftforskningen har tatt sjumilssteg siden da, det sier "alle". Jeg får vente til jeg finner en kreftlege, som kan si det som det er. Hvis hun eller han kommer til orde, jeg har 1001 spørsmål!

Jeg er ikke redd for å miste håret, er litt redd for virkningene av cellegift og mer redd for at jeg må fjerne brystene. Hjelper det å vite at Angelina Jolie har gjort det?
Det jeg frykter aller mest, er at jeg skal bli så dårlig at jeg ikke greier å ta meg av sønnen min. Jeg er alenemor, og kjenner allerede at omsorgskraften er synkende. Hvordan skal det bli å sitte kvalm og uttafor, og i tillegg måtte følge opp en 14-åring på skolen og med fotballen?  Vil jeg orke det, og samtidig ta tilstrekkelig vare på meg selv? Vil omsorgsansvaret bli for tungt, hvem skal i så fall hjelpe meg? Jeg har lite nettverk og mye gjeld, har ikke råd til å kjøpe meg avlastning. Hvordan skal jeg klare meg økonomisk, dersom denne kreften trekker ut?

Jeg kan ikke tillate meg å ta en dag av gangen, og ikke ta bekymringene på forskudd. Det sitter i ryggmargen til en alenemor å ta utgangspunkt i det verst tenkelige. Vi vet at dersom lasset skulle velte, må vi plukke opp igjen alt sjæl. Derfor planlegger og forebygger jeg som best jeg kan nå, til krampa tar meg.

So help me Goddess.