Døden mellom øra

En venn spurte her om dagen hvordan det gikk med meg. Om det var tøffere enn det gikk an å forestille seg....? Og jeg måtte svare ham som sant var: Ja, det er nok litt tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg var innstilt på at operasjonssåret skulle medføre litt vondt og ubehag, men var ikke forberedt på at det skulle bli så emosjonelt i etterkant. Nå sier hodet mitt at det kanskje ikke er så rart; jeg har vært flink en god stund og første etappe er unnagjort. Når skuldrene senkes, kommer følelsene opp.

Så er det dette med hvor en skal rette fokus i en slik prosess. Jeg har inntil nylig ikke følt meg syk, men tenkt at ja, jeg har kreft og nå skal kreften behandles, og deretter skal jeg bli frisk igjen. Jeg har altså ikke sett på meg selv som kreftSYK, før jeg ble lagt inn på Sengepost 3 på Kreftavdelingen, Ullevål universitetssykehus like etter nyttår. Der ble svulsten fjernet og operasjonen ansett som vellykket.

Samtidig fikk jeg det nært innpå at kreft er en dødsens alvorlig sykdom.

Jeg delte et par dager rom med en dame, noen år eldre enn meg, som hadde fått brystkreft i fjor. Nå var hun innlagt med spredning til lungene, pluss at hun hadde fått en blodpropp i hver av dem (tilfeldigvis oppdaget i tide heldigvis, ellers hadde hun strøket med). I tillegg hadde hun astma og så generelt veldig dårlig ut.
Dessuten var hun " utterly talkwise", kunne alle fagutrykkene og navnet på alle medikamentene vi fikk. (Selv husker jeg ikke en skit av hva jeg knasket i meg i løpet av de dagene jeg lå på Sengepost 3. Jeg har aldri villet ha en sykdomspreget identitet).

- Du må følge med sjøl, for det er ikke alt de vet her, sa hun blant annet.

Det skremte vannet av meg, som, til nå, har lent meg på at jeg er i trygge hender på Ullevål!

Hun var hyggelig og åpen, og mente nok bare å dele erfaringene sine med meg. Også det at hun innså at hun ikke ville bli gammel, som hun sa selv. Hun hadde allerede snakket med sin sønn om overdragelse av konti og sikkert også skrevet testamente. Hun hadde, med andre ord, forberedt seg på å dø.

Så jeg var glad da hun dro. Det tok tid, for drosjen hun hadde bestilt kom jo aldri. Misforståelser, udugelige folk på Pasientreiser, etc...
Det ble litt mye. Jeg sliter litt med den type mennesker som "aldri får bagasjen sin når de er ute og flyr".

Og rett over gangen lå en alvorlig syk kjendis, med spredning til hjernen. Jeg visste det, for jeg gjenkjente mannen hennes på felles-stua. Flere av hennes pårørende var der også. De hadde solbriller på og virket veldig slitne. De snufset og snakket lavt med sykepleierne på gangen.

Så jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til kreften min akkurat nå, for ikke å lure meg selv: Fokusere på "syk" eller "ikke syk"?

Jeg vil ikke skjermes mot virkeligheten. Mange dør fremdeles av kreft i dag, selv om statistikken viser at stadig flere overlever. 9 av 10 blir friske av brystkreft, det er dokumentert.

Men det er vel ikke til å unngå, det min venn kaller "det forbannede paradoks": Sykehuset fjerner kreften fra kroppen din, men sender deg hjem igjen med døden mellom øra. Likevel; kan en egentlig fokusere på å bli frisk, uten samtidig å erkjenne at døden er med i bildet?

At psyken trenger bearbeidelse og jobber tregere enn kroppen, er sikkert. Å erkjenne realitetene og samtidig fokusere på tilfriskning; det er balansekunst som må øves på daglig.

Og som min kloke venn skriver til meg:
Hva med veien til livet gjennom det ordinære?
MEST mulig av: De vanlige rutinene, de vanlige vennene, den vanlige maten, det vanlige lesestoffet (ikke bare google), etter hvert den vanlige jobben, den vanlige planleggingen (uten reservasjon), også alt det «kjedelige».

Jeg tror han har rett, det var et godt råd. Takk, venn!