Jeg digger Lene, hun har selv hatt brystkreft og skriver om erfaringen med humor og dypt alvor, varme og ærlig angst. Bok er det også blitt ut av det. Men i ukas blogg kom realitetene litt for nær meg selv og min egen frykt:
” Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde…” Og etterlot seg en datter på 15 år.
Sist helg feiret jeg at jeg var blitt kjørt gjennom akkurat den samme kverna, med gode nabokjerringer – og champagne. Jeg får derfor vondt i ryggen bare av å lese dette. (Og dette er ikke innbildning: dagen derpå sist helg sklei jeg nemlig på vått underlag og landet rett på ryggen. Mistet pusten og så stjerner og trodde seriøst at jeg hadde brukket et par ryggvirvler, så jævlig smertefullt var det).
Så Lene, hvordan kunne du gjøre dette mot meg da? Og jeg som har kjøpt boka di og alt!
Samtidig vet jeg, at Lene Wikander er i sin fulle rett til å blogge slik. For det er jo slik det er der ute: Noen overlever, noen dør, av kreft. De som dør skal også huskes på og skrives om og æres. De har mistet det mest dyrebare et menneske har: selve livet. De av oss som passerer kontroller og får beskjed om at vi får leve videre en stund til, kan feire livet til neste milepæl, og neste kontroll.
Og det er denne avkortetheten som er så drit vanskelig å lære seg å leve med!!!
Livet er ikke lenger noe du kan regne med, men noe du får bekreftet fra år til år. Da gjelder det å finne strategier for å takle, at livet er sårbart.
Jeg er ennå ikke der. Og kommer jeg noensinne dit? Hvem orker å leve med vissheten om at døden er i nabolaget?
Jeg tror jeg kunne ha taklet dette bedre dersom jeg bare hadde hatt meg selv å tenke på. Jeg er ikke redd for døden. Jeg tror på en skapende kraft, en kjærlighet større enn mennesket, som vil oss alle vel. Men jeg er alenemor til en gutt på 14 år. Han trenger mammaen sin i mange år framover. Dessuten har jeg gjeld, for mye gjeld, til å bare dø fra. Jeg kan ikke overlate disse økonomiske belastningene til en så ung sønn. Vi pusset opp rommet hans i sommer, og jeg orker ikke tanken på at leiligheten må selges og at han skal måtte bli fratatt sine trygge omgivelser.
Så derfor ber jeg i disse dager til det som måtte finnes av guddommelighet utenfor verdensrommet. Jeg ber om at jeg må få leve til jeg blir 75 år, rundt der. Da er barnet mitt ute av redet, han klarer seg selv og kan få utdelt arven sin ved å selge min leilighet. Og selv har jeg ikke behov for å bli så mye eldre enn det.
Slike ting tenker jeg mest på om dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar