I fjor på denne tida

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg fikk min første dose cellegift. Det var en lys og solrik mandag, akkurat som dagen i dag.

Jeg var forberedt og veldig nervøs, husker jeg. Forberedt, i den forstand at jeg hadde vasket leiligheten og kjøpt inn mat og avtalt med min mor om at hun skulle lage middag til sønnen min om ettermiddagen. Mat som måtte lukte minst mulig, i tilfelle jeg skulle være kvalm eller komme til å bli det utover kvelden.

Fredagen før dro jeg til en parykksalong på Frogner for å prøve løshår. Høyst motvillig, såpass at jeg måtte stive meg opp med to cider på formiddagen. Husker jeg satt i en stol foran et speil, og to vasstrukne øyne stirret engstelig tilbake på meg. Mens en særdeles langsom parykk-kompetent tredde den ene frisyren etter den andre ned over skallen min. Uansett hva hun kom opp med, så jeg ut som ei småbrisen kjerring med en halvdød oter på hue. Kunsthåret klødde og stakk, var intenst ubehagelig å ha på og måtte liksom bare svuppe inn fra siden og kile meg på nesa. Sykt irriterende! Det ble en bærepose med myke luer i stedet.

Før dette, mens jeg satt og ventet på min tur inn, kom en dame ut fra bakrommet og stilte seg ved disken. Tydelig fornøyd med sitt opplagte løshår. Hun smilte og småpratet med den parykk-kompetente, og jeg ble sittende og glo på det bleke og hårløse ansiktet hennes. Hvordan kunne en kreftsyk være så oppegående? Var det virkelig mulig at hun både kunne stå oppreist og gå omkring, og snakke og smile i samme slengen?

Morgenen 24. mars: Det er en vakker og solfylt vårdag. Jeg er nervøs og redd. Har sannsynligvis ikke sovet stort om natta og har sikkert også kjefta sønnen min opp av senga og ut døra, til skolen. Fikk han frokost?

Buss til Tveita, videre med bane 2. Etter Majorstua oppdager jeg at jeg befinner meg på feil tog. Skulle vært på Kolsåsbanen, dette er Frognerseteren jo! Går av på Frøen, videre fram og tilbake uten å vite hvor jeg skal eller hva jeg leter etter. Bussholdeplass, går det busser herfra som stopper i nærheten av Radiumhospitalet? Panikken stiger, taxi? Hvorfor kommer det ingen taxier??
Det er et kvarter til jeg skal være på Infusjonsenheten. Bestemmer meg for å vente på neste bane tilbake, men denne morgenen er den forsinket med 10 minutter, minst!

Ankommer Majorstua fem minutter etter skjema. Jeg hiver meg inn i en ledig bil og roper: Raskeste vei til Radiumhospitalet! Taxisjåføren nikker, spør ikke, gasser på. Som om det skulle gjelde livet.

Kanskje ringer jeg for å si at jeg sitter fast i trafikken, eller noe sånt. Men sannsynligvis ikke. Så forberedt er jeg ikke, der jeg sitter i baksetet i en taxi, på vei til Radiumhospitalet denne morgenen, for sent ute til mitt første møte med cellegift. Bare stressa og veldig full av nerver, er jeg.

Venterommet på Infusjonsenheten, 4. etg, et kvarter for sent:
- Sollid?
En mørkhåret, litt ferm kvinne i hvitt står i døråpningen. Jeg reiser meg, bena holder, jeg går bort til henne og hilser pent.
-Marte, sier hun, og Marte har brune øyne.
-Du ville vel kanskje helst vært et annet sted i dag, du? Stemmen er varm og det knekker en smule i trøndersk. Jeg begynner å gråte.
-Bare få det ut, det er det beste, sier Marte og tar meg lett i armen . - Vi skal inn hit. Vil du ha en vival?
-Takk, snufser jeg.

For i dag er det ja takk til alt som tilbys, av dop og klemmer og varme brune øyne og avslepen trønderdialekt, etc.