Ett år

5. november. I dag fikk jeg fjernet vappen. Det er også på datoen ett år siden jeg dro til legen med en mystisk kul i høyre armhule. Det føles som om det skjedde i går og for hundre år siden.

For det første er jeg så glad for at jeg har en så vidunderlig og dyktig fastlege! Hun undersøkte kulen og sa at det sikkert ikke var noe farlig. Likevel henviste  hun meg videre til ultralyd og ba om rask time.

Det skulle snart vise seg at kulen inneholdt kreft. Tenk om hun hadde sagt: Dette er ikke noe å bry seg om, bare dra hjem igjen, du! Noen har hatt slike fastleger, og ikke kommet i behandling før det har vært for sent. 

Min fastlege jobber etter føre var-prinsippet, og det er jeg henne evig takknemlig for. Når alt kommer til alt, kan hun ha reddet livet mitt. Tusen takk, kjære Anniken Moer! Jeg må huske å si det til deg, neste gang jeg har time.

For det andre ser overkroppen min nå ut som en slagmark. Til høyre: rødsvidd pupp og tilløp til brannsår ved kragebeinet og i armhulen. Til venstre kan jeg by på stripset arr etter vappen, hvis inngrep har forårsaket en foss av lilla og blå bloduttredelser, som renner i fritt fall nedover mot puppen. 

Er det rart de begge henger som utvaska sokker sier nå jeg, etter den behandlingen de er blitt utsatt for dette siste året! Det er ikke nå en går på date, for å si det sånn…