Døden lever i media

Jeg orker i disse dager ikke å lese om kreft i avisene.  Særlig ikke caser om de som har "tapt kampen", som media unisont pleier å kalle det. Men heller ikke artikler om nye kreftmedisiner. Det straffer seg nemlig, når en leser med kreftpasient-briller på!

Nylig leste jeg artikkel i  aftenposten.no om en ny kreftmedisin for brystkreftpasienter, Perjeta. Svært få får medisinen siden den koster så mye. Casen var en kvinne som altså fikk Perjeta, fordi hun var ung og hadde barn.  Hun har samme type brystkreft som meg: HER2-positiv. Perjeta vil sannsynligvis forlenge livet hennes med 15 måneder.

 15 MÅNEDER !!?

Jeg leser videre , og det jeg mener jeg leser er en onkolog  fra A-hus *, som beskriver  HER2-positive som kvinner med en ”spesielt aggressiv brystkreftsykdom”.
Angsten stiger.  Min engstelige  hjerne krever at jeg må ringe kreftlegen min på Radiumhospitalet med en eneste gang og spørre om han har kødda med meg. Hva skal dette bety? Jeg husker han fortalte meg at jeg hadde denne krefttypen, og at ja, den er aggressiv.
Men så sier han også, at nyere medisin og ditto behandlingsformer  har  ført til  at pasienter med HER2-positiv kreft  i dag har omtrent like høy overlevelsesprosent  som de med andre, og greiere, typer brystkreft.
 - Forskjellen er som fra natt til dag, husker jeg at onkolog Bjørn sa til meg. Jeg følte meg beroliget da.

Men nå kommer  det altså en besserwisser fra  A-hus drassende med et utvidet begrep: spesielt aggressiv. Og det er dette  ”spesielt” som sender meg fra dagslyset og  tilbake til svarte natta. Skal jeg dø snart likevel, er det noe de ikke har fortalt meg her?

Det jeg ikke så med mine kreftpasient-briller på, var at Perjeta er livsforlengende medisin beregnet på kvinner med påvist spredning. Eller metastaser, som det heter på fagspråket.  Kreften til kvinnen i Aftenpostens case hadde spredt seg  til lymfeknuter, lever og skjelett da den ble oppdaget.
Jeg hadde også spredning, men bare til en stasjon: lymfesystemet. Kreften  kom aldri lengre enn til en -1-  lymfeknute under høyre armhule. Den  rakk altså  ikke å vandre særlig langt før en dyktig kirurg på Ullevål skar den ut, sammen med 15 andre friske lymfeknuter. Sånn for sikkerhets skyld.

Slikt kan de se i dag: om kreftceller  står stille, eller om de allerede er på vei videre  i operasjonsøyeblikket.

For sikkerhets skyld  måtte jeg sjekke ut bruken av Perjeta med en annen onkolog på Radiumhospitalet. Hun bekreftet det jeg trodde var riktig: Perjeta virker for de som har diagnosen HER2-positiv, med påvist spredning til andre steder i kroppen. Den er lite utredet, dyr i bruk, men som hun sa, sånn omtrent:
-Vi onkologer står på for at flere skal kunne få Perjeta i framtiden.

Bruken av Perjeta var også tema i Aktuelt på NRK2  4. november.

*Ved nærmere ettersyn viser der seg, at det er konstituert  avdelingssjef ved onkologisk avdeling på A-hus som har lagt ”spesielt” til diagnosen  ”aggressiv brystkreftsykdom”.  Jeg velger å tro at han har mindre peiling enn onkologene, og at media generelt elsker å spisse alt til konflikt, skrekk og angst.